"Skrøttjakt" etter skogsfuggel!

"Skrøttjakt" er en av de mest krevende jaktformer en jeger utsetter seg selv for. "Skrøttjakt" må ikke forveksles med jakt etter skrøtt som er et innsekt ranværinger kjenner godt til, àla "høpperskrøtt"(ei lita gresshoppe) eller vanlig skrøtt. Skrøttjakt er i denne artikkelen en benevnelse på en jaktform der byttet man jakter på blir vàr jegeren på flere hundre meters hold. Benevnelsen har ingen latinske opphav, men kan i visse kondisjonerte kretser forklares med jakt på vinterføre der snøen har en slags skarekonsistens, men som ikke bærer jegeren. Et føre som innebærer masse bråk. Derav avledes ordet "skrøttføre".

Uansett! Brodern, Espen Kalkenberg, engelsksetteren Aiko og jeg la ut på skrøttjakt kl 06:00 i morgentimene tirsdag 2 november. Et nydelig vær, og en nydelig soloppgang var i emning i det vi parkerte bilen nært et område vi vet det tidligere har vært bra med storfugl. Et lite skår, i vår framtidsoptimisme, blir det når vi hører en skogsmaskin som er i full gang med avskoging noen hundre meter fra jaktområdet vi hadde valgt. Håpet er at maskinene ikke vil hogge den fenomenale gammelskogen vi etterhvert har begynt å kjenne så godt.

Skrøttføret avkrevde oss en plan for jakta. Greit nok å ha en durkdreven engelsksetter som har brei kompetanse på skogsfugljakt. Men med bråket i skogen vil det nok bli ei stor utfordring å komme opp til hunden i stand. Dette blir i all hovedsak støkkjakt i relativt tett blandinsskog. Planen blir at en av oss legger oss hundre meter opp i skråninga, mens den andre av oss legger seg 20-30 meter foran og nedfor. Forklaringa er at dersom det går ut fugl opp ilia, vil den erfaringsmessig slippe seg skrått nedover.

Vi går inn i skogen. Espen litt høyere enn meg, og jeg legger meg nedenfor og foran (etter planen). Etter bare ti minutter kommer ei røy i full fart ned gjennom skogen akkurat som forutsett. Et raskt skudd og røya stuper i bakken. Dette tegner bra. Nok en voksen fugl på godt over 2 kg får plass i sekken. Skuldrene senkes. Dagen er allerede berget etter mi målsetting iallefall. Skulle det falle mer fugl på skrøttjakta vil det bare være å regne som bonus.

Med jevne mellomrom går det ut fugl ned gjennom hele lia. Men storfuglen er, uansett om den er innen avstand til skudd, ikke lett å få has på. Både tiur og røy har en tendens til å flukte slik at den til enhver tid har store trær mellom seg og jegeren. Uansett er det artig at der så mye liv i skogen atter en gang. 

På radioen får jeg melding fra brodern om at Aiko står. Jeg plasserer meg slik til at det vil være mulig å komme til et reint skudd dersom den kommer min veg. Espen beveger seg rundt Aiko i et forsøk på å presse fuglen ut, og mot der jeg står, dersom han ikke kommer til skudd. Et brak gjennom skogen forteller meg at en tiur er på veg i mi retning. Kort tid etter får jeg øye på den mellom trærne. Den stiger opp og er på 30-40 meter og helt åpent. Jeg hiver opp børsa, pulsen er vel nær sone 5 i det jeg smeller av to skudd mot det som er en stor tiur. Men neida. Tiuren seiler videre en smule hørselskadd kanskje, men ikke nevneverdig påvirket ellers. Tilbake står jeg og har et aldri så lite oppgjør med meg selv. Tildels ærekrenkende ord sendes mellom mine egne ører før jeg summer meg igjen og trøster  meg med at gammeltiruren ikke bare er å "hente" i skogen.

Dagen er ennå ung, og masse terreng gjenstår før denne dagen er over. Vi beveger oss etterhvert inn i et terreng som er ukjent for oss. Spennende terreng. Plutselig smeller det. Og mot meg kommer ei jerpe i stor fart rett over hodet på meg og stuper rett inn i ei stor furu 40 meter lenger unna. Jeg ser at kvistene beveger seg før det blir stille. Børsa ligger til skuldra. Rødpunktet er festet omtrent der jeg så jerpa slo inn i treet. Er en smule usikker, men smeller av et skudd selv om jeg ikke ser fuglen. Ned ramler det ei død jerpe. Espen viser meg den andre jerpa. Det var disse to som gikk ut. Og begge fikk plass i sekkene.

Så var det lunsj. Et par blingser,en kopp kaffe og en bit sjokolade og vi er klare igjen. Nytt terreng. Opp gjennom gammel furuskog bærer det nå. Plutselig spretter det fram fire jerper. Espen ser at de slår inn i ei stor furu bare 20 meter lenger bort. De er ikke mye sky og sitter i furua helt til vi nesten står rett ved treet. To av de fire jerpen må bøte med livet før vi kommer oss videre. Jerpa er en fantastisk flott hønsefugl. Nydelige farger og litt mindre enn ei rype. Etter sigende skal jerpa være en monogam fugl, hva nå enn det skal være godt for, men uansett en delikatesse.

Videre rundt knausen etter den storvokste furuskogen blir skogen bare mer og mer spennende. Små og store skjørtegraner der skogsfuglen lett finner godt med ly og skjul og beite. Rett på andre siden av ei myr stårAiko igjen. En orrhane går ut få meter fra der jeg går. Selvfølgelig er det ei gran mellom orrhanen og meg. Men brodern er i poisisjon og får fuglen rett over hodet. En svartfugl faller død til bakken. Dette er en av de flotteste fuglene skogen skjuler. Orrhanen er et flott eksemplar, og er også en voksenfugl.

Mørket er i ferd med å legge seg, og vi tvinges til å avslutte jakta for denne gang. Meget fornøyde med årets første skrøttjakt finner vi tilbake til bilen med 6 fugler i sekkene. Nok en nydelig skogsfugljakt med høyt adrenalininnhold i blodet er over. De svenske skogene gir mange småviltjegere opplevelser de aldri vil glemme. Det gjelder selvsagt oss også.

Dette ble nok siste "høst" tur inn hit. Men når snøen kommer og skogsfuglen er i toppene, kan det nok hende vi kommer tilbake med ski på beina.

Oppfordringa til andre som vil prøve dette er herved gitt. Finn deg et område. De svenske skogene er uendelige, og rike på skogsfugl i år. Jaktkort kjøper du på Tærna Sport.

God jakt!!! 

       

Storfugljakt i bjørneland!

Et par kuldegrader,litt nysnø og nesten vindstille. Det er værvarslet på både Storm og Yr. Forholdene ligger vel tilrette og optimismen er stor i det vi hiver sekker, hagler og hunder inn i bilen til Johannes Lillevold. Brodern, Espen Kalkenberg, Johs og jeg har tenkt å bruke lørdagen i grensetraktene på jakt etter "svartfuggel".

Klokka er ikke mer en 05:30 da alarmen på mobiltelefonen går. Fire timers søvn er mer enn nok-, sier jeg til meg selv i det superundertøyet vries i alle retninger for å finne fram til rett veg å ta det på. Så snubler jeg ut av senga. Johs ser uforskammet pigg ut og er i full gang med frokostforberedelser. Brodern gnir søvnen ut av øynene. Vi har ligget på hans hytte i natt.  Om en halv time skal vi være på veg mot jaktområdet vi har bestemt oss for.

I snøen foran bilen er det tiurspor, men også andre spor. Vi parkerer bilen og går ut. Joda. Det er vel ikke så mye å lure på dette. Dette er blodferske bjørnespor. Rett nok ikke noen stor bjørn, men bjørn er bjørn. Adrenalinet flyter litt ukontrollert rundt i årene med tanke på at vi har bamsen midt i det området vi skal jakte.

Det gjør det ikke mindre spennende at engelsksetterne Aiko og Celica er med. Bjørnen har en liten tendens til å irritere seg over hunder. En svensk elgjeger kommer kjørende og kikker på sporene. Han "beroliger" oss med at det er observert binne med to unger i området for kort tid siden. Kanskje dette er sporene etter en av ungene og at ei hissig og illsint mor leter etter den ene ungen forå få den i hi før vinteren for alvor setter inn. Men vi kan ikke tillate at dette går utover det vi kom hit for.

Været er som varslet har lovet. Et par cm nysnø og frosne myrer er et godt utgangspunkt for dagen. Dette er inngangen til vinteren. Lauvet har forlatt trærne og tela har sånn smått begynt å feste seg i bakken. Hundene er overivrige og er i full gang ute i terrenget.

Aiko er utstyrt med GPS og Celica med ei lita bjelle. Dette er etter mitt syn en av de meste spennende former for jakt. Blir bjella stille, eller går alarmen på Astroen til Aiko, er det bare å snike seg innpå.

Vi sprer oss og har 70-80 meter mellom oss. Et flerr i luften og fem orrfugler går ut fra ei stor furu. Etter to-tre hundre meter er jakta i full gang. Nå husker jeg hvor vanskelig denne formen for jakt er. Inne i skogen er den største utfordringa å komme til reine skudd mellom trærne. I relativ tett gran-og furuskog nytter det ikke om avstanden til fuglen er liten. Det må være fri sikt til der fuglen går ut. Og er det noe storfuglen er flink til, er det å fly ut slik at du får skogen mellom deg og fuglen.

Hundene jobber godt og er fort i stand begge to. Bjella til Celica stilner. Vi ser ikke hunden men vet retninga. Drønnet av tunge vinger bryter stillheten når vi nærmer oss. Blikket flyttes oppi trærne. Fuglen kaster seg gjerne fra bakken og opp i trær når hundene kommer inn på dem. Så var det å finne det rette treet da. Utfordringene er mange og det er vanskelig å forutse hvor fuglen går ut.
Pulsen når nye høyder når en stor tiur forlater treet den satt i. Vi fikk selvsagt bare et glimt av den før den var ute av rekkevidde.

I flere timer går vi rundt med "hjertet i halsen". Tiur, røy og orrfugler går ut med jevne mellomrom uten at vi kommer til skuddsjanser. Fuglen trykker dårlig. Nesten uten unntak avanserer hundene etter at de har tatt stand. Det vil si at fuglene springer på bakken. Og det går fort. Flere ganger legger vi på sprang for å presse fuglene på vingene. Av og til lykkes vi med det, men skuddsjansene uteblir.

Etter noen timer møtes vi for å legge en strategi. I et litt åpent skogholt slår vi av en prat. Haglene er "knekt" og amunisjonen tatt ut av sikkerhetsmessige grunner mens vi står sammen. Selvsagt går det ut to store tiurer 30 meter fra der vi står, og begge er innenfor skuddhold. Det er dette som er et av kjennetegnene med storfugljakta. Det er som om det er noe magisk med storfuglen og spesielt tiuren. Plutselig er den bare der. Og like plutselig er den borte.

Vi bestemmer oss for å gå slik at vi presser storfuglene på vingene i den retninga en av oss befinner seg. Johs og Espen står på en skogsveg og planlegger hvordan vi skal gå. Uten at noen av dem får summet seg går det ut fire røyer og to tiurer etter hverandre. Hvem regner vel med at seks fugler skal ut fra samme tre? 

En rypestegg har forvillet seg inn i bjørkeskogen vi går gjennom før vi kommer inn i gammelskogen igjen. Espen slenger et skudd etter den men er usikker på han treffer. Fem minutter seinere har Aiko tatt stand, men blir ikke stående lenge før han returnerer til Johs med rypesteggen i kjeften. Espen pakker rypa i sekken og vi beveger oss inn i gammelskogen. Selv har jeg aldri sett eller hørt så mye storfugl på så kort tid. I løpet av tre-fire timer har vi ute flere titalls fugler uten at noen finner vegen ned i sekkene.

Vi bestemmer oss for å gå tilbake og ta et nytt drev ned gjennom skogen etter lunsj. Espen går øverst i terrenget, Johs nede på skogsbilvegen og selv går jeg i midten. Plutselig kommer ei røy stupende ned gjennom skogen. Ei lita åpning mellom trærne gir skuddmulighet. Stor er overaskelsen i det røya stuper i bakken. Hadde ikke regnet med treff, men det er ofte i slike situasjoner man lykkes. Raskt opp med børsa og i god bevegelse før skuddet går. Ei voksen røy ligger livløs på bakken når jeg kommer fram. Lettelsen er stor, og skuldrene senkes. Dagen er berget og kommer til å feste seg som et godt jaktminne fra de svenske skogene.

Det ble med to fugler denne dagen. Hadde fuglene trykket bedre for hundene, hadde nok skuddsjansene blitt flere. Likevel er en tur i de nære svenske skogene å anbefale for de som har lyst til å oppleve en litt mer adrenalinfylt jakt enn det rypejakta kan være. I år er det godt med storfugl i Västerbotten. Det er bare å spørre den du kjøper jaktkort av hva de har å anbefale av jatkområder.

Et avgiftskort i Sverige koster 300.-. Et døgnjaktkort 250.-. Et lite tips er å kjøpe avgiftskortet på nettet: "naturvardsverket.se", og ikke i svensk bank.

Da må du betale et gebyr på 200.- i tillegg. 

Blyforbudet i Sverige gjelder bare for våtmarksområder og ikke i de nære grensetraktene. Men husk at du ikke har lov å ta med deg blyammunisjon fra Norge og inn i Sverige og heller ikke andre vegen.
Norge har totalforbud mot import og eksport av haglblyammunisjon. Ammunisjon kan du feks kjøpe sammen med jaktkortet på Tärna Sport.

God tur!     

 

Ungdommer på Norges eldste isbre!

Geologi, biologi, historie, naturfag og kroppsøving er bare noen av de fagfeltene som bererøres når klasse 10 E fra Mo Ungdomsskole drar på tur til Kjennsvatnet i Hemnes kommune. Turistforeningshytta er basen i det tre dager lange oppholdet et tjuetallsungdommer skal ha i fjellområdene rundt nord-norges tak. Oksskolten med sine 1916 meter er nord-Norges høyeste fjell, men av ulike grunner er ikke toppen målet for turen.
Jeg har valgt å være med klassen på tur til Austre Okstindbreen og brevandring som 13 elever skal delta på. Med seg har de to lærere som har som mål å gi disse ungdommene en innføring i hvordan Norge som isfritt land skapes.

Opp Kjennsvass-hammeren er det tøffe motbakker. En times sammenhengende stigning med sekk er ei utfordring, også for de som er i god form. Et par pustepauser og de 13 ungdommene får stoppsignalet ved et lite vann. Her stiller Esben Steen og Alise Hansen (lærere med kompetanse på biologi og friluftsliv) seg opp foran elevene og

forklarer hvordan terrenget her ble seende ut som det gjør.

Store ismasser har opp gjennom tiden flyttet rundt på steiner store som berg. Alise forteller at for 100 år siden gikk Austre Okstindbreen over her som de sitter nå. For 50 år siden lå friluftsfolk som interesserte seg for området i telt litt lenger bort her og kunne spasere rett utpå isen.

Lydhøre elever nikker oppmerksomme på hodet før de hiver sekken på ryggen igjen og tar fatt på den siste kilometeren fram til iskanten.

I følge forskerne Jostein Bakke, Anne Bjune og Svein Olaf Dahl er Austre Okstindbreen den
førsteisbreen i Norge som man med sikkerhet vet har "overlevd" fra siste istid. Basert på materiale frå både Gresvatnet og Austre og Vestre Kjennsvatnet ser det ut som om det har vært avsatt sediment frå
breen 9000 år tilbake i tid. Det betyr at Austre Okstindbreen kan være den eldste isbreen i landet. I følge forskerne er det dermed mulig å rekonstruere klimahistorien med god presisjon gjennom de siste 9000 årene.


Ned mot iskanten er det ei bratt li på rundt 50 meter. Esben og Alise, som har vært på breen mange ganger, husker godt at det bare for noen få årstiden stod skilt som beskrev avstanden ned til iskanten. 8 meter og10 meters skiltene stod der for korttid siden.

Ingen av elevene som er med i dag har gått på isbre før. Ved kanten av breen blir alle utstyrt med nødvendig utstyr.

Stegjern for å gå på breen med, klatreseler for å feste tau og karabinkroker i og isøkser for å klatre og for å sikre seg med. Litt plundrete å få på seg stegjernene som må justeres til rett fotlengde og festes til fjellskoene slik at de blir en naturlig del av skoen. Stegjern, seler og tau blir nøye inspisert av Esben og Alise. Sikkerheten er avgjørende for at breen de skal gi seg i kast med, blir en positiv opplevelse.

Elevene, Esben og Alise danner ei kjede på 15 personer som skal ta seg fram til tårnene i knekken på breen. Det vil si til det området der isen på en måte brekker og strekker seg nedover mot Oksfjellelva lenger ned. På turen opp kommer de over store, nesten bunnløse, "hull" i isen. Man ser ikke bunnen, men hører langt der nede at det renner ei elv under breen. Bretunga skrår opp mot "tårnene" i knekken. Espen rister litt oppgitt på hodet i frustrasjon over hvor fort bresmeltinga går. Det er bare noen få uker siden sist han var her.

Da var tårnene oppe i breen mye mer spektakulære enn de er nå.

Likevel kneiser en del tårn imot oss, og ungdommene vil gjerne klatre litt opp i isterrenget.

Bresprekkene i området er relativt ufarlige og veggene står stabile uten tegn til svakheter. Her er det ingen problemer med å ta seg fram. Vegen gir seg selv uten store utfordringer. Esben og Alise kunne valgt vanskeligere ruter, men av sikkerhetsmessige grunner med ungdom uten breerfaring er det tryggest å gå litt uten om de vanskeligste partiene.

Kjeden med brevandrere går på oversiden av breknekken og kommer ned litt lenger vest på isen. Ved et av de store hullene bestemmer Esben og Alise seg for å gi ungdommene ei utfordring. Espen skrur ned isskruer og fester karabinkroker og tau i dem.

De som vil kan klatre ned i det bunnløse hullet dersom de vil.

Ingen har prøvd dette før og ikke alle syns det er verdt å utfordre sjebnen. Fire av ungdommene tar utfordringa og fester klatresela til karabinkrokene og tauet. Espen sikrer klatrerne og sørger for å gi nødvendig informasjon for at de skal kjenne seg trygge.

Opplevelsen ungdommene har hatt denne dagen kommer til å bli husket i lang tid.

Tiendeklassingene husker forelesningene om breehistorien, sikkerheten og hvordan landskapet de har gått i er dannet gjennom årtusener.

Alise syns det er flott at ungdom får oppleve naturen også i en pedagogisk form gjennom skolehverdagen. Hun innrømmer at det av og til kan være en kamp å få realisert ulike friluftsprosjekt.

Hun mener dette er vel anvendte ressurser og at det burde være mulig å bruke naturen i større grad til tverrfaglig undervisning. Et klasserom må nødvendigvis ikke bestå av fire vegger. Økonomi og formaterte hverdager kan være vanskelig å konkurrere mot når man skal planlegge ekskursjoner.

I en hverdag der mye av ungers våkne tilstand er konsentrert rundt datamaskiner og innetilværelse, er det særdeles viktig å gi andre impulser som utvikler motorikk og sanser man ellers ikke anvender i særlig grad.

Friluftsopplevelser gjør også unger og ungdom en ny innfallsvinkel i diskusjoner om bærekraftig utvikling og miljøvern legger hun til.

Etter en lang dag i et spektakulært landskap er ungdommene samlet på Kjennsvasshytta igjen. Det neste som står på programmet er middag (finnbiff) og et besøk av Tom Lifjell, reindriftssame som har røttene sine fra disse områdene. Han skal iløpet av ettermiddagen fortelle historien om de samiske tradisjonene i denne delen av Helgeland.

Har du lyst å besøke Austre Okstindbreen, eller Okstindene med Oksskolten, lar det seg absolutt gjøre. Sikkerheten er særdeles viktig på slike turer. Ta kontakt med fjellsportgruppa i DNT Rana, eller andre fjellsportgrupper i Rana. Her får du veiledning og guiding dersom du har behov for det. Et besøk i nord-Norges tøffeste fjellmassiv er absolutt å anbefale.

God Tur!

Ørreten i Austergila!

Været er ofte en vesentlig del av turplanlegginga. De fleste opplever humørsvgninger i takt med værforandringer. Selv er jeg intet unntak, og yr.no gjorde meg nesten depressiv i sommer. Men etterhvert får værmeldinga mindre å si på humøret.

Det å bevege seg i naturen gir uansett nye opplevleser. Været denne gangen var dessuten vanvittig bra.
På kalenderen står det 5. september. Mandag og tirsdag har jeg fri fra jobb og det passer bra med en overnattingstur en eller annen plass. Sola skinner fra skyfri himmel denne søndagen, og tankene går mot Saltfjellet - Svartisen området på nytt.

Nasjonalparken har mye å by på uansett om du vil gå lengre eller kortere turer. Lenge har jeg hatt en følelse av at Vester-Gila er et spennende område. Der har jeg aldri vært, men har sett på kartet at det finnes små vann rundt om i området. Dette blir en telttur med fiskestanga.

Martin (min sønn) og Stig Morten Olsen (en god venn av meg) hiver seg med på denne turen som er av de litt mer strabasiøse fordi ei overnatting kan være i minste laget. Strekninga vi skal gå er ingen topografisk utfordring, men antall km kan bli litt mange med tanke på at man også skal kose seg.

Storvollen og Bjøllånes er et godt utgangspunkt for mange flotte turer. Nanuq er selvfølgelig med og er etterhvert blitt en uvurderlig turkompis. Snart to og et halvt år gammel er han i stand til å bære tunge bører. Han blir svært urolig bare jeg ser på kløven som henger på veggen hjemme, og det er ikke med frykt for tunge byrder. Han storkoser seg når han får være med på tur og er veldig glad i å jobbe. Arbeidsglede er noe som kjennetegner de fleste Malamuter.

Tespdalen er lett å gå i, men kanskje en smule kjedelig før du kommer over tregrensa. Hvis du regner ca 2 timer opp til Polarsirkelen har du et greit turtempo. Etter buen som markerer sørgrensen for arktiske natur, er du så godt som over tregrensa og kan nyte utsikten oppover en fantastisk flott fjelldal. De dype furene i fjellsidene langs Bredekfjellet og Tverrfjellet vitner om en tøff natur. Her har det gått mange ras opp gjennom tidene. De bratte fjellsidene på vestsida Tespdalen er majestetiske.  I skaret mellom Tverrfjellet og Steinfjellet ligger Kvitvatnet. Det er et relativt stort vann som det, etter det jeg har hørt, skal være rikt med fisk i.

Skaret etter Kvitvasselva strekker seg inn mot Vester-Gila. Det er  her vi har planlagt teltleiren på denne turen. Sirkkajaurre er et nydelig lite vannkompleks med sivgress og små tjoser og nes. Her må det da være fisk tenker selvsagt vi. Litt vindgråe er det mens vi setter opp de to tomannsteltene vi har med oss. "Basecamp" er et ettlags tomannstelt som jeg er spent på å bruke. Ellers har jeg Jerven Thermo med meg som sovepose. Hittil har den funka relativt greit som sovepose på turene, men har ikke ligget ute i kuldegrader med den ennå.

I kveldsola stilner vinden helt og det blir helt blankstille over Sirkkajaurre . En andektig følelse kommer over meg. Den mektige villmarka rundt oss gir en opplevelse det er vanskelig å beskrive. Bare lyden av propanbrenneren, som snart har klart kaffevannet, bryter stillheten.
Vi brukte litt over tre og en halv time hit opp.
 Etter et skikkelig måltid monterer vi fiskeutstyret.

Mellom kaffeslurkene mener vi å se vak ute på vannet. Utsyrt med spinnere og små sluker vader vi over elva og fisker oss bortetter vannkanten. Men fisk ble det ikke denne kvelden. Litt usikre på om det finnes fisk i vannet drar vi tilbake til teltet igjen. Høsten har begynt å sette sine spor i naturen. Blåklokkene er ikke fullt så vakre lenger, men skaper ei egen stemning og gir en påminnelse om at vinteren nærmer seg. Lyset faller fort nå, men det blir ikke helt mørkt. er man ute og uten forstyrrelser av kunstig lys, er man i stand til å se konturene i terrenget langt utover natta. Mark og søkke kastes ut i vannet før vi kryper inn i teltet og finner soveposene. 

Denne natta ble en selsom opplevelse. Hvis jeg legger sammen alle smålurene jeg har hatt mellom kl 22:00 og 07:00 neste morgen har jeg kanskje sovet omtrent en time. Kald og småfuktig gjennom hele natta. Ingen optimal opplading for dagen vi har foran oss. Ettlags telt er ingenting å satse på når nettene blir kalde og rimfrosten ligger i gresset om morgenen. Jerven Thermo fungerer heller ikke som sovepose i kalde netter. Kondensen på innsiden av teltduken forsterkes med kuldegrader ute og pusting inne i teltet. Det gikk ikke mange minuttene før telttaket var dekket av kondensvann. Jerven Thermo ble for tett. Kroppen avgir fuktighet og fjellduken slipper ikke ut mye. Dermed ble jeg fuktig og kald under nattens opphold i Jerven Thermo. Den passer nok best å sitte på jaktpost i eller ha over seg mens man spiser maten sin ute på en jakt-eller fisketur. 

Natta fikk likevel ikke ødelegge denne flotte turopplevelsen. Marken Stig Morten hadde kasta ut kvelden i forvegen var sporløst borte. Det tyder på at det kan være fisk i vannet. For min del var det ikke antydning til forandring på utstyret.

En ny flott dag står foran oss. Vi har bestemt oss for å gå over Doaresnjunnje og over mot Austergila. I luftlinje er det ca 3,5 km over, men i terrenget er det nok sikkert 5 km å gå. Ei relativ tøff stigning i starten før vi klatrer oss bortover i et goldt landskap.

Fra fjellsida kaster et tjuetalls fjellryper seg ut på flukt. De har fulgt med bevegelsene våre og fant det for godt å forlate dagleiet når vi ble for nærgående. Det er nok ikke lenge siden isen forsvant i dette området.

Det finnes nesten ikke vegetasjon. Holder man litt opp i kantene av det lille dalsøkket er det greit å gå. Etter en times tid kan vi skue utover det flotte Austergilavatnet. 

To fjellryper dukker plutselig opp bak noen steiner og er nysgjerrige på oss. Litt usikre strekker de hals og er på tur å lette opp til flere ganger, men er avventede. Kameraet henger heldigvis rundt halsen og jeg rekker å ta noen bilder av dem før de letter og flyr litt høyere opp i ura. Likevel flyr de ikke lenger enn at vi ser at de setter seg igjen. Disse blir nok ikke gamle dersom de ikke gjemmer seg bedre. Om tre dager starter høstjakta, og de to her fyller dagskvoten på fjellryper for en jeger.

Det er forholdsvis bratt ned mot Austergilavatnet som ligger helt blankstille. Fra høyden der vi står kan vi tydelig se ringer etter vak. Det er iallefall et bevis på at her er det fisk.Det er godt å hekte sekkene av ryggen etter å ha gått i steinur og opp og ned fjellskråninger. Martin finner fram en bitteliten kobberfarga Sølvkroken-sluk (7gr) og gjør noen få kast før en ørret hugger til. Med et hvin setter den utover vatnet. Dette er en flott ørret. Flere utras senere får vi se fisken som kjemper en tapt kamp mot fiskeren. Martin drar på land en ørret på 1,2 kg og rett etter en på 0,6 kg. Selv om både Stig Morten og jeg blir uten fisk er denne opplevelsen helt fantastisk. Fisken vaker i ett over hele Austergilavatnet. Mange av vakene tyder på at det er stor og flott fisk overalt. Det som gjør denne opplevelsen så spesiell, er at det på høylys soldag, med blankstille vann, er mulig å få stor ørret. Vanligvis opplever jeg fisken var og sky på sånne dager.

Vi fisker oss rundt vannet og hadde tenkt oss en tur ned til Tespvannet før vi setter kurs mot Bjøllånes igjen, men klokka går og vi skal være nede før kveldsmørket kommer. I rolig tempo rusler vi nedover vestsiden av Tespdalen og krysser ikke elva før vi kommer midt nede i dalen. I T-skjorte og shorts, og uten et eneste innsekt, er det en fryd å være på luffertur i nasjonalparken. Klokka er 18:30 i det vi setter oss i bilen igjen etter nok en fantastisk fjelltur i ei storslått villmark. 

Austergilavatnet anbefales på det varmeste for de som vil ha seg en ordentlig fisketur i et fantastisk fjellområde.

Setter du av 4-5 timer har du en fin spasertur fra Bjøllånes opp til Austergilavatnet. Har du et par-tre dager på deg setter du opp teltet i Austergila. Herfra når du mange fiskevann som ligger relativt nært teltet (innenfor 1-2 timer gange).

God tur!