tirsdag 31. august 2010

Nesten storørret i Tespvatnet!

Klokka er bare 07:30 og det er ikke bare hundene som vil ut å late vannet. Været er like upåklagelig fantastisk. Hittil har jeg ikke sett ei mygg eller noen andre irriterende innsekt. Idag blir det en god og mektig frokost. Fire ostesmørbrød legges i steikepanna mens jeg hiver innpå ei skive med squizy Jordbærsyltetøy. I dag går turen i et litt mer allsidig terreng. To timer etter frokost er vi klare til siste del av denne storlsåtte naturopplevelsen.

Rett ved stien ligger det en telefonstolpe, eller rettere sagt en telegrafstolpe. Den stammer fra telegraflinja som gikk fra Dunderlandsdalen til Saltdalen fra 1867. Denne linja er forlengst revet men tuftene av de gamle steinkarene, som stolpene var plassert i, og en del stolper ligger fortsatt igjen og minner om den første kontakt mennesker hadde med hverandre foruten fysiske møter og brevveksling. Kirkesteinene kommer nærmere etterhvert som føttene bærer oss videre nedover dalen mot Lappfløtterskaret. Her skilles stiene.

Den ene går nord-østover mot Bolna, den andre mot Bredek og Storvollen. Stigninga opp mot Lappfløtterskaret er bratt men herfra til Storvollen går stien stort sett slakt nedover Tespdalen. I skaret står vi og ser ned mot Tespvatnet. Her skal vi prøve ørreten. Mot fjellet som ligger rett over dalen ser vi så vidt i ei gamme og et reingjerde.



Nede ved Tespvatnet setter jeg på ei svart lita stingsild med gule prikker. Været er nok ikke optimalt for fiske etter stor ørret, men det det er som kjent "håp i hængan snøre". Jag har sjelden vært så nær på å få stor ørret.

Etter mange kast blir jeg stående nesten paralysert å vente på at den ørreten som følger etter sluken skal hugge til. I stedet snur den forsiktig utover igjen. Det er som den aldri blir ferdig med å snu. Så stor er den. Joda tenker du kanskje. Lett å skrive det uten å ha bilde på det. Men så stor var den. Med tungt hjerte sneller vi inn fiskeredskapene og pakker dem ned i sekken.

De siste 15kilometerene skal tilbakelegges. Fjellmassivene som omkranser Tespdalen er majestetiske. Du er aldri i tvil om at du er i villmarka her inne.
Tespa renner rolig ned gjennom dalen før den blir større og mer dramatisk. Den skjærer ned i terrenget og lager elvejuv og forser du bare må oppleve. Vi passerer samenes hytte øverst i Tespdalen før vi kommer over tuftene til Gila-stua som brant ned på 60 tallet. Bare tuftene er igjen etter det som var den sørligste av de fem telegrafstuene i Saltfjellet. Sivilisasjonen nærmer seg. Lyden av saubjeller og en mer markert sti forteller oss om en mer trafikkert veg lengre ned mot Storvollen.



De siste to-tre kilometrene ned til Storvollen går vi i en flott blandingsskog. Her vokser det kantarell og piggsopp.

Vi er i naturens høstingsfase. Ivrige hender plukker sopp og bær snart starter både småviltjakta og elgjakta og nye opplevelser står i kø for den som vil bruke naturen på dens egne premisser.

mandag 30. august 2010

Krasafaren Steinbu!

Alf Arne og Lupus
Saltfjellstua-Krukki

De nye vennen våre pakker en lett dagstursekk og legger i veg mot Søndre-Bjøllåvatn. Der skal de prøve seg på den store røya. Etter det bildene i hytteboka forteller er det ikke umulig å få røye på både 1-2-og 3 kilo. Alf Arne og jeg vasker kopper og fat, pakker i kløven og sekken og legger i veg nedover Bjøllådalen mot Krukkistua. Denne delen av turen er bare 5 km. Men du verden for et terreng.



Høstfargene setter sitt preg på vegetasjonen, mektige fjell blotter seg for oss, og den mektige fjellbjørkeskogen er ubeskrivelig vakker.

Vi krysser små bekker og treffer Tone et stykke nede i dalen.




Hun kommer fra Storvollen og er på en femdagerstur på veg fra Storvollen til Saltstraumområdet.
Hun er tydelig turvant og slår gjerne av en hyggelig prat og tipser oss om at det er godt med blåbær lengre ned mot Krukki.

Den gamle steinbua som ligger langs den gamle ferdselsvegen i Saltfjellet er en spektakulær opplevelse. Følelsen av å gå inn i den 25kvm store telegrafstua fra 1800 tallet er som å gå inn i ei grotte. Det lukter stein og fjell inne.

Veggene er 1 meter tykke og er bygd opp som en dobbelmur med torv i skille mellom murene. Grovskårne møbler i bjørk er satt inn. Her er det mulig å ta en skikkelig rast,og kanskje fyre i grua som sammen med resten av stua stod ferdig restaurert på slutten av 1980 tallet. Steinbua ligger et stykke oppe i lia, rett under fjellet. Ferdselsevegen som går rett forbi her er murt opp med naturstein. Den er 2,5m brei og er fin å gå på. Vi leser litt i hyttebøkene som ligger inne i bua og setter navnetrekkene våre der før vi labber videre mot Krukki.

Krukkimyrene åpenbarer seg litt lenger ned. I det fjerne ser vi Kirkesteinene. Selv har jeg bare hørt om dem og aldri sett dem. Et litt ufattelig geologisk fenomen etter min kunnskap. Å være her er som å bevege seg inn i E.C Dahls, eller Tiedeman og Gudes maleriske verden. Dette må være motividealene for nasjonalromatiske kunstnere og forfattere. I skogkanten kommer Krukkistua til syne.


Det er ennå tidlig på dag når vi åpner døra på Krukkistua. Her møter vi først et soverom med fire senger, før vi til venstre kommer inn i hoveddelen av stua. Her er det også fire senger. Krukkistua er restaurert de siste årene. Nye vinduer og nytt torvtak er bare noe av det frivillige ildsjeler har gjort her oppe. I tillegg er det satt opp et lite smykkeskrin av ei sikringshytte.

Vi slenger fra oss sekkene og monterer sammen fiskestengene. Nå skal det bli godt med ørret til middag.

Og det blir det faktisk. Selv om fisken i Bjøllåga ikke er av de som ruser ut fluesnøre, eller andre snører, så er den i allefall bitevillig. Fluene Rolf solgte meg virker i allefall bra på elveørreten. I løpet av en god time har vi 10 ørreter på sniken. I kløven lå det faktisk en pakke fløte. Menyen blir 10 ørreter i fløtesaus rett og slett.

Kaffen har trekt og en liten cognac har funnet vegen ned i små likørglass. Utpå ettermiddagen bestemmer vi oss for å teste ut et fjellvann som ligger et par hundre høydemeter over oss. Det er litt bratt opp gjennom lia før vi kommer opp på platået.

Vi har gått for høyt og må bevege oss litt tilbake før vi "klatrer" ned mot vannet. Kvelden begynner sånn smått og melde seg. På grunn av terrenget kan vi ikke bli lenge her selv om vi vet at det er stor fisk her. Når kveldssola forsvinner kjenner vi at det går mot ei kaldere årstid. Alf Arne tar på seg lue, og når det er sagt hadde det ikke gjort noe om vi hadde med oss votter også. Det ble ingen storfisk denne kvelden, men opplevelsen er likevel livslang.

Vel tilbake i Krukkistua blir det kveldsmat med de siste to pilsene som lå i kløven. Nanuq vil nok sette pris på at kløven er et par kilo lettere den siste biten hjem som forøvrig blir den lengste etappen på turen.

Fra Krukkistua er det 23 km til Storvollen.

Navnløsdalens "deilige" brøst!

"Jeg må ha hjelp! Fort!" Mine første ord i det jeg får blikkontakt med Rolf inne på Sporten Havna på Mo. En stressa kunde kan være en god kunde, men også en dårlig. Vel vitende om dette, er mitt håp at jeg blir oppfattet som en mellomting i det minste.

"Og du trenger hjelp til hva da?" lurer Rolf på.
"Fluer og sluker...er på tur til fjells"
Følte meg heldig da jeg fikk anledning til å ta fri en time fra jobben. En lang marsj står foran Alf Arne og meg. Planen er å starte fra Semska så tidlig som mulig etter jobb for å nå Saltfjellstua før det blir for mørkt til å gå uten lys.
Rolf plukker fram en håndfull fluer, et par sluker, gnagsårplaster, et par ullsokker og sportstape.
"Noe mer?" smiler han.
"Neida. Dette blir sikkert bra" Rolf har kunnskap om fiske i Ranafjellene. Jeg stoler på han, betaler en hyggelig pris for varene og småløper uti bilen. Klokka er bare 15:00. Ennå har jeg ikke pakket det jeg skal ha med meg på denne tredagersturen i Saltfjellet. Kløven til Nanuq skal også fylles på en ordentlig måte.

De siste par månedene har han vist meg at han er i stand til å bære tunge bører. Siste turen jeg hadde med han var kløven ca 12 kg. Det bar han uten problem mens han jaget både mus og rein godt festet i beltet mitt.
Klær for det meste av vær. Lys, og annet nødvendig utstyr ligger i sekk og kløv. Nå gjenstår bare maten. Kjenner allerede at kløven har litt vekt før maten er fordelt på oss fire (Alf Arne m/Gordon-setteren Lupus og jeg med Malamuten Nanuq) Alf Arne møter jeg utenfor Prix på Storforshei. Sammen handler vi maten og koster på oss noen få bokser med øl. Det kan være greit å kose seg med ei pils etter dagsetappene tenker vi. I to biler kjører vi oppover Dunderlandsdalen. Den ene setter vi fra oss på Storvollen. Der vil vi forhåpentligvis dukke opp i løpet av søndags ettermiddag. Den andre kjører vi til Semska med. Her starter en fantastisk fjelltur.

De femten kiloene Nanuq bærer på ryggen hefter ikke nevneverdig i det vi passerer reingjerdet. Snuten jobber ivrig mot vinden og trekkraften er stor opp mot Navnløsdalen. I følge Rana Turistforening vil vi bruke ca 6 timer på den 20 km lange turen til Saltfjellstua. Terreng og vær kunne ikke vært mer behagelig å gå i. Tempoet er relativt høyt, men skal vi nå målet før nattemørket må vi holde et litt raskt turtempo. Klokka ble 18:00 før vi begynte å gå. Det skulle bety at vi ville nå målet rundt midnatt etter RTs turberegning. Vi hadde jo selvsagt ambisjoner om å knappe inn litt på tiden.

"Der har vi Brøstan"-kommer det fra Alf Arne. "Brøstan??" "Ja. De kulene du ser i terrenget der kalles for Brøstan". To forhøyninger midt i dalen kan med litt fantasi assosieres til kvinnelige atributter det må jeg jo ærlig innrømme. En av teoriene er at dalen er passe kjedelig å gå og at folk som har tatt pause her har døpt disse to forhøyningene til Brøstan.
Etter noe slurker vann og litt nøttemix bærer det videre. Vi holder et skjema til 4t 30 min. Lett overskyet vær og en temperatur på mellom 8-10 grader.


I horisonten bryter kveldssola gjennom skydekket og setter fyr på randsonene. Lyset er i ferd med å fjerne de røde T-ene for oss. Etter 15-16 km tipper vi endelig ned mot Søndre Bjøllåvatn. Ikke enkelt å ta bilder uten lys og uten stativ. Ura ned mot vegetasjonen er utfordrende nok, Føttene er ikke helt upåvirket. Hundene oppfører seg eksemplarisk. Nanuq bærer den tunge kløven som en helt og halen vifter ennå ivrig. Klokka er 22:20 når vi setter fra oss sekkene utenfor ei flott fjellstue. Inne er det varmt. To ranværinger kom noen timer før oss og har fyrt opp i ovnen. Fire-fem brødblingser, hver sin pils og rett i seng.

Nanuq har sovet ute i natt. Ville ikke ha han inne i hytta sammen med masse fremmede saker og et par små hunder som var der fra før av. Strekker ut bena og ser ut av vinduet. Høstløvet rasler forsiktig på fjellbjørka og solstrålene lover en enda finere dag enn fredag. Å våkne opp på Saltfjellstua å vite at jeg ligger i ei hytte med alle fasiliteter øverst i Bjøllådalen, gir meg en følelse av å være svært priviligert.


Denne turen har jeg bare drømt om i mange år. Nå er den faktisk allerede virkelighet. Ved frokostbordet møter vi de som kom før oss. Inntrykket jeg får er at ALLE friluftsmennesker er av den harmoniske positive mennesketypen. Man får liksom ikke lyst til å skille lag når man først har fått kontakt. Men ulike turmål "tvinger" oss til det. Gevinsten er uansett der. Nye venner og nye opplevelser å dele i framtida. Vegene krysses ofte for turglade mennesker.

Telegrafstuene i Saltfjellet!

"Telegrafverket" var et statlig, norsk teleselskap. Det ble stiftet i 1855 og fikk etterhvert enerett på å bygge ut og drive det offentlige telenettet og telekommunikasjons - tjenestene i Norge.

I 1867 stod telegraflinja som gikk over Saltfjellet mellom Saltdalen og Rana ferdig. Linja strakk seg over en distanse på omlag 6 mil. For hver mil ble det satt opp ei lita hytte som skulle huse de som reiste linja og de som vedlikeholdt den fram til den ble nedlagt.

Opprinnelig ble det satt opp 5 telegrafstuer på denne linje-strekninga.
I dag er det bare fire som er tigjengelig.
Bare tuftene stod igjen etter Bjøllåvasstua da den brant ned i 1967. Telegrafstua ble bygd opp igjen av turistforeninga i Bodø og er idag en av de mest brukte hyttene i BOT.

Midtistua ligger rett nord for Søndre-Bjøllåvatn og er åpen for alle som ferdes i fjellet i likhet med de andre telegrafstuene i Saltfjellet.

Ei mil lenger sør ligger Krukkistua. Den er restaurert og huser 8 personer. I 2009 ble den nye sikringshyttta ved Krukki ferdigstilt. I sikringshytta er det et soverom med fire sengeplasser, bad og hyttefadderrom. Både Krukkistua og sikringshytta er godt utstyrte med gassapparat, strøm fra solceller, tepper og puter og kopper og kar til matlaging.

Gila-stua som var den sørligste telegrafstua stod ferdig i 1882 men brant ned i 1967. Den lå øverst i Tespdalen ca ei mil sør for Krukkistua. I dag er det bare grunnmuren som står igjen. Det ble for noen år siden innvilget byggetillatelse til å bygge opp Gila.-stua igjen. Men på grunn av ressursmangel ble ikke dette gjort. For kort tid siden ble spørsmål om byggetillatelse tatt opp på nytt, men ble avvist av Fylkesmannen på grunn av samiske næringsinteresser. Saken er ennå ikke avsluttet. Rana Turistforening vil forsøke å få realisert prosjektet. I følge RT har Gila-stua kulturhistoriske verdier samt at den vil fungere som en sikkerhets hytte for folk som ferdes i fjellet.


Dersom du skal gå fra Storvollen til Krukkistua (som er nærmeste overnattingshytte) er det 23 km.RT beregner 10 timer en veg fra Storvollen til Krukkistua. Dersom Gila-stua blir bygd opp igjen vil det dessuten gjøre denne delen av nasjonalparken mer tilgjengelig for friluftsfolk og i tillegg være en sikkerhet dersom fjellfolk skulle komme ut for dårlig vær.


Langs hele ferdselsvegen kan man se tydelige spor etter telegraflinja. En rekke "steinkar" som er bygd opp der stolpene stod finner du langs hele den 6 mil lange vegen. Flatsteinsmurer som bærer tydelig preg av at de visste hva slags forhold linja kunne bli utsatt for.



De siste stolpene ble hugget ned i 1976 men mange plasser ligger de delvis overgrodd langs stiene og samlet i stabler som på bildet ovenfor som er tatt øverst i Tespdalen. Her ligger de og forteller historien om tider som en gang var.

Unn deg en dagsmarsj til Steinstua i Bjøllådalen!

"Er det ikke mulig for deg å holde deg i ro ei stund på ett sted"- spurte fru Berghulnes i Saltdalen, etter å ha forpleid en svensk rallar. For to uker siden hadde han gått til Sulithjelma og var nå kommet tilbake igjen på tur mot Stoforshei. Hun var tydelig irritert over at han til stadighet rak fram og tilbake mellom Sulithjelma og Storforshei.
Rallaren lot seg fornærme av fru Berghulnes som hadde tatt han i mot og deretter irettesatte han. Da hun seinere skulle se til han, hadde svenskrallaren på nytt satt av gårde over fjellet uten hverken mat eller klær. Dårlig kledd var han da han dro av gårde og fru Berghulnes ble engstelig for han, ikke minst da storstormen satte inn slik at det var umulig å få sendt folk for å se etter han.

Det gikk nesten ei uke før hun fikk beskjed fra Bjøllånes at han var kommet vel tilrette ned dit. Lettet og litt glad, men samtidig irritert, fortalte fru Berghulnes han hva hun syns om sånn tullfær.
"Nei, fru Berghulnes"-sa svenskrallaren. "Jag hadde det så bra så. När jag kom upp til Midtistugan (telegrafhytta som ligger ca1 km nord for søndre Bjøllåvatn) hittade jag nåt fiskavfall på sopdungen bakom hyttan, och det kokade jag soppa på. I skåpet hittade jag tre rosin. Fru Berghulnes, jag hadde rosin i soppan!"


Harde tider med folk som tålte mye og som krevde lite. Tider som beskriver hjertevarme og omsorg for fremmende vandrigsfolk og som beskriver betydningen av huslyet disse telegrafhytten ga.

Dette er nedtegnelser Statskog-Helgeland har ført i penn i 1993. Nedtegnesler du kan lese innlimt i hytteboka i Steinstua mellom Krukki og Saltfjellstua.

Steinstua var ei av telegrafhyttene som ble bygd for Telegrafverket mot slutten av 1860 årene av Hans Eriksen fra gården Bredek som utgjorde sør-enden av telegraflinja som gikk mellom Bjøllånes og Russånes i Saltdalen.

Steinstuene langs linja ble etter hvert avløst av tømmerhytter rundt 1880-1900.
I vernevedtaket for Saltfjellet-Svartisen i 1989, er steinstua et sentralt kulturminne midt i hjertet av nasjonalparken. Steinstua er åpen for alle og ligger i tilknytning til det oppmurte partiet av ferdselsvegen rett nord for Krukki, og ca 4 km fra Saltfjellstua. Steinstua er verdt et besøk. Den er ment som en rasteplass langs stien, og er derfor enkelt utstyrt innvendig.


Etter initiativ fra Rana Truistforening, med entusiastiske frilufts-og kulturinteresserte mennesker, ble arbeidet satt i gang i 1982. Fram til 1989 har en rekke folk deltatt i restaureringsarbeidet av steinstua. Over 1000 dugnadstimer er lagt ned i det praktfulle murbygget.
Veggene er ca 1m tykke og er bygd opp som en "kistemur". Dvs dobbelt mur med et torvlag i midten. Steinstua har et utvendig grunnareal på 53 kvm, og et innvendig areal på 25 kvm.

Opplysningene her er basert på Statskog-Helgelands nedtegnelser.

(Med på bildene: Alf Arne Eide)

fredag 20. august 2010

I grenseland!

Ranafjellene byr på muligheter man selvsagt ikke finner andre steder enn i Rana, men følelsen av å gå over landegrenser uten å krysse veg er litt spesiell. Hadde turen ikke hatt annet å by på en vandring i norsk høyfjellsnatur, hadde den kanskje ikke vært særlig spesiell. Det flotte med denne turen, som går fra Plurdalen i Rana til Bredviken i Sverige, er at den enkelt kan deles inn i to dagsetapper. Det gjør det mulig for småbarnsfamilier å slenge toåringen på ryggen i en bæremeis uten å ha tunge telt og plasskrevende soveposer med seg.

På denne turen må du ikke klatre på de høyeste topper for å komme deg fra start til mål. Utgangspunktet ligger ca. 4 mil fra Mo i Rana sentrum. Opp Plurdalen fra Røssvoll er vegen relativt fin å kjøre helt til Tapperskar. Der kommer du inn på grusveg og følger den forbi Jordbru gård og 3-4 km lenger inn mot dammen på Kalvatnet. Her står det et skilt med avstandsangivelse til DNTs Sauvasshytte.
I skaret mellom Saufjellet og Klimpen har DNT merket stien som går til Sauvasshytta som ligger 8 km fra vegen der du parkerer bilen.

Linda, Nanuq og jeg bestemmer oss for å ta denne turen til tross for at værmeldinga for lørdag ikke er noe særlig. Vi pakker kløv og sekker fredag ettermiddag 13. august. Hverken Linda eller jeg er spesielt overtroiske men av statistiske årsaker velger vi å holde oss unna bilveger denne dagen og beveger oss heller inn i høyfjellet. Gleden er stor i hundegården i det jeg plukker kløven ned fra veggen. Vår to år gamle Alaskan Malamute er en turglad hannhund som er mer enn villig til å bære ei bør for å få bli med på tur. 12 kilo er det i kløven da den glides igjen og legges i bilen.

Linda har aldri gått denne turen før, men har lenge hatt lyst til å besøke Sauvasshytta. Der skal vi overnatte til lørdag. Turistforeningas hytter er tilgjengelig for alle, men du må ha nøkkel.


Den får du kjøpt hos turistforeninga dersom du er medlem, eller lånt dersom du ikke er medlem. Du betaler noen små kroner for hvert døgn du overnatter, men prisen er ikke uoverkommelig. Framme ved parkeringsplassen får Nanuq rase litt rundt før kløven plasseres på ryggen hans. Denne børen er det tyngste han har hatt på ryggen i sitt unge liv. Selv er jeg litt spent på hvordan han klarer dette. Men mine bekymringer viser seg å være grunnløse. Han spretter rundt og logrer og er klar for tur inn i snaufjellet.

Gradstokken viste 23+ da vi starta hjemmefra. Her oppe er det ikke mye kaldere, kanskje en grad eller to, og det er seint på ettermiddagen. Mygg og knott er vel kanskje forstyrrende element i kveldssola men med et godt myggmiddel blir idyllen fullkommen i det vi passerer skoggrensa 2-300 meter fra vegen. Den eneste lia på den 8 km lange stien er opp fra vegen og en tre kvarters tid opp i fjellet. Lia er lettgått uten bratte kneiker. Ei slak stigning før vi kommer opp til det høyest punktet i skaret. Ei åpenbaring møter oss. Rett fram ser vi hele Okstidmassivet i Hemnes, til høyre ligger det majestetiske Lappfjellet og til venstre ligger Sauaksla. Linda tar opp kikkerten. I silhuett mot kveldshimmelen kan hun se Sauvasshytta og sikringshytta som ligger rett bak.

For mange kan hytta virke nærmere enn den i virkeligheten er. Det er et drøyt stykke innover dalen mellom Sauaksla og Saufjellet.

Vestre Sauvatn ligger blankstille, og vak kan sees på lang avstand. På andre siden av vatnet har Statskog satt opp et naust. Der er det båt og garnutstyr. Nøkkelen til naustet får du låne gratis hos Statskog. Garnfisket i Vestre Sauvatn er et kultiveringstiltak. Det er for mye små røye i vatnet. Noe man gjerne vil forsøke å redusere for å gi færre og større fisk bedre vilkår.

Stien videre går i flatt terreng. En del små bekkedaler som kommer ned fra Saufjellet gjør det lettere å gå litt opp i kanten under fjellet. I horisonten ligger et skysystem som er på veg vestover. Det betyr overskyet vær dagen etter. Ennå har vi de siste solstrålene med oss. Klokka er rundt 20:30, mygga er borte og målet er godt i sikte. Halvvegs inne i dalen kan vi se at det er folk på hytta. På DNTs hytter møter man ofte folk. De aller fleste som ferdes i fjellet er sympatiske mennesker som er vant til å ta hensyn og gi plass til likesinnede. Dette er for mange en del av motivasjonen for å benytte seg av hyttene. 

En time seinere er vi framme ved hytta som nå er 10 år gammel. En familie på tre med hund har kommet opp et par timer før oss. Et hyggelig møte og praten kommer lett i gang. Det blir gjerne et glass vin eller to utover kvelden før senga gjøres klar.

Hytta har to soverom og hems. Dvs at det er sengeplass til seks på soverommene, på hemsen kan det ligge tre og i stua to. M.a.o er det "god" plass for mange personer. Gassapparat til matlaging, kopper og kar, bestikk og en rekke andre ting er på hytta og fritt å bruke. På soverommene er det dyner og puter, men ta med sengeklær dersom du er sikker på å få plass på et av soverommene. Hvis ikke er det greit å ta med sovepose.

Dagen etter ligger tåka tykk nede ved Østre Sauvatn som er bare 30 meter fra hytta. Vinden har tiltatt utover natta. Dette står i sterk kontrast til kvelden før. Det er noe av det som gjør turene i nord-norske fjell fasinerende. Har man pakket sekken med forbehold om "dårlig" vær, blir turen fin uansett er mitt inntrykk.

I et håp om at tåka skal lette tar jeg med meg fiskestanga og gjør noen kast i Østre Sauvatn. Her er det fin røye å få hvis man er heldig. Kvaliteten på fisken er meget bra. Noen kast seinere drar jeg i land ei tre hektos blank fjellrøye. Dn havner ensom ned i sekken før vi bestemmer oss for å gå.

Dra aldri noen steder uten kart og kompass/GPS. Nok engang blir vi minnet om viktigheten av å ha orienteringsverktøy med oss. Litt for selvsikker bestemmer jeg meg for at vi skal følge den nordlige kanten av Østre Sauvatn i retning Ledervatnet. Jeg vet jo hvor det ligger og mener at det ikke er mulig å tulle seg bort. Med freidig mot vandrer vi videre. Linda er litt skeptisk, og med rette. Etter en halvtimes tid kommer vi opp gjennom et lite skar. Der kjenner jeg meg overhode ikke igjen.

Heldigvis har jeg med meg mobiltelefonen som har innebygd GPS. På denne har jeg lagret en del landemerker og i tillegg er det kompass på telefonen. Den viser at vi har vinklet ca 90 grader mer mot høyre enn det vi skulle. Vantro må jeg tvinge meg selv til å akseptere mobiltelefonens befalinger. Etterhvert havner vi på rett kurs igjen. Det føles godt å kjenne seg igjen. Vi skulle fiske i Ledervatnet. Der er det stor fisk. Men pga en times virring i tåka bestemmer vi oss for å følger bekken fra vannet og dra rett ned til Bredviken.

Tåka letter litt og utsikten over Øver-Uman er flott selv om det regner fra tunge skyer. På turen ned fra fjellet er det greit å holde høyden litt for å unngå myrene som ligger i dalen mot Kåtaviken og Bredviken.

Turen fra Plurdalen til Bredviken tar ca 5-6 timer dersom du går direkte. Velger du ei overnatting ligger Sauvasshytta ca midtveis. Dvs 2-3 timer fra veg til hytta og 2-3 timer fra hytta og ned til E12 ved Bredviken. Denne turen passer for alle og er en opplevelse. Anbefales!

Go Tur!