lørdag 5. november 2011

"JEG SER EN HUND"



Turene i de vidstrakte fjellene, og de dype svenske skogene, på jakt etter rype og storfugl har vært mange denne høsten. Unni, Mona og jeg har hatt uttallige opplevelser med utgangspunkt i hytta i Portbron rett øst for Hemavan. Mange mil er tilbakelagt og mange gjesp har gjort seg gjeldende rundt frokostbordet kl halv fem på mårrakvisten for å nå grålysningen 13 mil fra hytteveggen.

Mona er en engelsksetter av de sjeldne. Lydig, veldig livsglad og sosial, lite lyd i og flink i de arbeidsoppgavene hun får. Å inneha alle disse egenskapene samtidig er etter min subjektive oppfatning sjelden blant settere. Uansett, Unni overtok Mona da hun var året gammel. En nervøs kuet hund med lav selvtillit uten egne initiativ, var utgangspunktet Unni hadde i det Mona ble en del av hennes familie. Mye energi ble brukt for å "bygge" opp hunden. Mange turer både med og uten hagle. Besøk til venner og bekjente, som også passet henne, gjorde henne tryggere på seg selv og omgivelsene. For min del ble jeg kjent med Mona for et års tid siden og ble fort glad i denne lille tispa som da hadde full tillit til andre og som gjerne ville bli kost med av de som måtte ha den minste lyst til det.

Gjennom de jaktturene vi har vært på sammen har hun stadig vist økende evne til å være selvstendig på den måten at hun tar initiativ. Hun går sjelden eller aldri etter fugl som går opp og setter seg ned sammen med oss når kaffekoppen letes fram fra sekken. I det hele tatt en nesten perfekt hund i de fleste sammenhenger. I høst fikk hun for første gang erfare storfugljakt. Det hersket liten tvil om at iveren var stor da vi tok henne med i skogen. Det var som om hun hadde fått ny energi og jobbet iherdig for å finne det vi var ute etter. Men erfaring må til også i denne jaktformen. Mye "støkk" ble det i begynnelsen til hun etterhvert begynte å lære seg at skogsfugl oppfører seg litt annerledes enn rypa. Da de grunnleggende erfaringene var gjort forandret skogsfuglen adferd og satt ofte i trærne. Det gav henne nye utfordringer.

Mandag morgen 31 okt. Klokka er fire på mårran. Kaffekjelen står på plata og frokosten settes på bordet. Søvn har vi forsåvidt nok av. Vi la oss klokka 9 kvelden i forveien. Skulle vi nå grålysningen måtte vi være avgårde rundt kl halv seks. Mat og klær, ammunisjon og våpen er pakket i bilen. Kaffekoppene er fulle og vi legger avgårde fra Portbron litt før seks. En og en halv time tar det før vi parkerer bilen på en skogsveg 13 mil fra hytta. De endeløse skogene i Nord Sverige strekker seg over 50 mil i retning vest øst. Selv om dette er et relativt stort jaktområde blir det likevel å regne som en prikk på kartet.

Utrustet for flere timer i skogsterreng er vi klare til nye store opplevelser. Mona får på seg et orange dekken og ei blikkbjelle for at vi skal høre hvor hun er og når hun har tatt stand. De store vidstrakte skogene er uoversiktlige og krever at vi har med oss GPS. Selv om jeg har vært her inne mange ganger og føler meg kjent, hender det fremdeles at jeg går i ring og i tillegg krangler med gpsen.


Et stykke oppe i den første lia kommer Unni over bjørneekskrementer. Riktignok ikke ferske, men at det er bjørn i områdene har vi fått bekreftet hvert år vi har jaktet her. Det gir dessuten litt ekstra spenning. Over den åsryggen vi går tar vi ikke ut fugl. Mona leter systematisk og godt, men uten å finne fugl. Så plutselig står Mona. Så stilt som mulig beveger vi oss mot henne. Sitter fuglen i trærne eller på bakken? Et flerr i lufta og ei røy stuper nedover lia. Jeg sender et skudd etter men holdet blir for langt. Femti meter lengre ned tar Mona stand igjen. Vi er sikre på at det er teften etter fuglen som gikk ut hun har i nesen og går litt ukonsentrert videre. Vi burde selvsagt stolt mer på Mona. Et nytt flerr og røy nr to går ut. Rosende ord til hunden og noen syrlige bemerkninger til oss selv og vi rusler rolig videre innover i skogen. 
Ei orrhøne går ut fra et tre og skuddet treffer fuglen men ikke godt nok. Fjærskyen henger i lufta der den ble truffet men grundig leting i etterkant gir dessverre ikke resultat. Unni sender to skudd etter ei røy som går ut fra et tre litt foran henne. Den kommer til syne mellom to grantrær. Jeg slenger et skudd etter og vingene klapper sammen på røya som deiser i bakken. At Mona trekker stadig nye erfaringer blir veldig klart for oss når vi observerer måten hun jobber på. Er hun usikker retter hun nesen opp mot trærne. De gangene hun har vært i tvil og fuglen har gått ut fra trærne, har hun lært. Hun vet nå at selv om ikke fuglen sitter på bakken kan den like godt være i treet hun står ved. Mona imponerer stadig med sine selvsikre søk i skogen.

Det nærmer seg lunsjtid og vi setter kursen mot bilen igjen. Mona skal få en velfortjent pause og slappe av i bilen etter lunsj. Det er iallfall tanken. Vi lager bål og steiker pølser og ostesmørbrød. Kaffen nytes og dagen er så langt helt perfekt, som så mange andre dager i disse skogområdene. Klokka nærmer seg to da vi pakker sammen nistekurven og kjører noen hundre meter etter en av de mange skogsbilvegene i området. 

Fristelsen blir for stor. Mona jobber så godt i skogen i dag at vi bestemmer oss for å la henne bli med inn i neste område også. Ivrig og logrende er hun klar for neste runde. Unni legger en boks med god hundemat foran henne. Litt energi må hun få i seg for å klare de neste timene. Riktignok har vi bare to tre timer på oss før det blir mørkt. Så bærer det på nytt inn i skogen igjen. Vi følger en godt oppgått sti de første parhundre meterne. Selv går jeg litt inn i skogen for kanskje å støkke ut fugl som gir Unni en mer åpen skuddsjans dersom den går over stien der det er litt mer åpent terreng. Vi har såvidt startet da det går ut to røyer, men det blir for mye skog mellom oss og fuglene og ingen av oss får skuddsjans. 

Mona følger på og er ivrig. Vi trekker litt tilbake igjen for å se etter de røyene som gikk ut. Mona er et lite stykke unna men vi hører henne ennå. Ei jerpe hopper fram foran meg og setter seg i et tre bare tjue meter unna. Den havner i sekken. Lyden av Mona har stilnet. Vi regner med at hun på nytt har tatt stand og beveger oss mot det stedet vi mener de siste bjellelydene kom fra. Vi verken ser eller hører henne. Unni begynner sånn smått å bli bekymra. Hun tar fram fløyta og blåser. Vanligvis løser hun ut når fløyta går. Men ikke denne gangen. Etter flere forsøk med plystring og roping går vi mot bilen for å se om hun har dratt tilbake. Det har allerede vært en lang dag. Mona er heller ikke ved bilen. Selv kjenner jeg at jeg blir urolig for hva som kan ha skjedd. Nå har det gått over en time siden vi sist var i kontakt med henne.
Vi går inn i skogen igjen hjulpet av de siste restene av dagslyset som faller fort nå. Vi har ikke lang tid igjen før det er mørkt. Vi beveger oss etter ei litt annen rute enn da vi først gikk inn i skogen. Vi roper og plystrer. Unni fyrer av to skudd i et forsøk på at Mona da vil høre hvor vi er. 
Vi venter en liten halvtime før vi på nytt er nødt til å gå tilbake til bilen. Denne gangen er vi nødt til å bruke gpsen for å finne tilbake.
Det er stummende mørkt og Mona er søkk borte. Uroen brer seg både i Unni og meg. Dette er en uhyre utrivelig situasjon som er veldig vond for oss begge to men spesielt for Unni. Tårene kommer fram i øyekroken og følelsen av fortvilelse forsterkes. Jeg tenker på bjørnesporene vi så i fjor høst. Ei binne med to unger hadde spasert over fotsporene våre akkurat i det området Mona ble borte for oss. Kunne det være at Mona hadde terget på seg en bjørn med lyden av bjella? Hadde hun hatt et illebefinnende eller hadde hun rett og slett rotet seg bort. Lyden av bjella gjør det ekstra vanskelig for hunden å høre oss dersom vi er langt unna. Det nytter ikke å rope eller plystre så lenge hunden har lyden av bjella nært ørene.
Timene går. Vi kjører etterhvert langs alle skogsbilvegene som er mulig å kjøre på. Vi stopper, roper, plystrer og lytter, men ingen Mona. For å være helt ærlig tenker jeg mine tanker og tror mer og mer at dette var siste gangen vi hadde den vesle setteren med oss på tur. Ingen hyggelig tanke og jeg vokter meg for å si noe til Unni om dette. Vi kjører mil etter mil langs skogsbilvegene og leter uten resultat. 
Klokka nærmer seg 23 på kvelden og vi må ta noen dramatiske valg. Dersom vi skal være i stand til å lete etter Mona dagen etter må vi kjøre de 13 milene hjem til hytta. Vi trenger kvile og mat for å bygge opp den energien vi er avhengig av. Vi kjenner begge behovet for søvn, og det er med tungt hjerte vi setter kursen hjemover. Svært få ord veksles mellom  oss på hjemturen.  Tårene sitter løst, og tanken på å forlate Mona alene langt inne i de svenske skogene, fjernt fa folk og gjennom ei natt med frost, er nesten uutholdelig. Klokka er halv ett på natta før vi kommer oss i seng på hytta i Portbron.
Klokka er syv på morgenen da Unni vekker meg. Vi kaster ikke bort tiden. Smører noen brødskiver og koker ei kanne kaffe før vi på nytt er på tur dit vi kom fra noen timer tidligere. Unni begynner å sende meldinger til familie og venner. Vi har mistet Mona og er på tur tilbake i et håp om å finne henne. Tilbakemeldingene er spontane og støttende fra samtlige.  Unnis sjef og kollega synes det er trist, men skriver samtidig i svarmeldinga at hun har tlf.nr til ei synsk dame som har funnet hunder og andre dyr før. Dette kan jo evt være siste utvei hvis vi ikke finner henne tenker jeg. Selv er jeg mer enn skeptisk til sånne metoder men skjønner jo at rasjonalitet ikke alltid er beste utgangspunkt spesielt ikke når det gjelder så sterke band som det her er mellom Unni og Mona. 
Den første kontakten mellom Anne Karin og oss er meldingene som sendes før vi når fram til stedet vi har bestemt oss for å lete i. Unni skriver dette i den første smsen:
"Hei. Hører du kan hjelpe til med å finne hunder som er savnet. Vi mistet vår engelsk setter tipse i går ettermiddag etter en jakttur i de svenske skoger. Vi er på tur tilbake for å lete. Kan vi ringe deg når vi er framme?"
Svaret fra Anne Karin:
"Det kan du men må ha navnet på hunden og gjerne et bilde. Har du ikke det så forklar hvordan hunden ser ut, Anne Karin"
Svaret Unni sender tilbake:
"Jeg sender deg bilde på MMS. Hunden heter Mona er 6-7 år gammel. Helt hvit lita tipse. Hun har oransje jaktdekken og oransje halsbånd med bjelle. Hun ble mistet i Storuman kommune i et skogområde"
Etter ei lita stund kommer det fra Anne Karin at vi godt kan ringe henne. Den samtalen som nå finner sted er den nest mest merkelige jeg noensinne har vært vitne til:
Kl 09:29 ringer Unni til Anne Karin. En samtale som varer i 57 sek.
"Jeg får opp området dere er i. Jeg ser ei tømmerkoie ved et vann..eller ei elv. Det ligger noen tømmerstokker der. Mona er i skogen ved vannet."
Det er alt som blir sagt før samtalen blir brutt pga dårlig dekning.
Beskrivelsen hun gir av området får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.  Jeg vet om en eneste tømmerkoie i flere mils omkrets som ligger ved et vann og ved ei elv.  Men har ikke lagt merke til noen tømmerstokker ved koia. For første gang siden kvelden i forveien tennes et håp i meg også. Er det virkelig mulig å gi en sånn beskrivelse uten å ha fått noe som helst å ressonere utfra, annet enn navnet på hunden og kommunenavnet?
Unni sender ei ny melding til Anne Karin:
"Vi kjører dit du sa. Ringer deg når vi kommer dit."
Vi kommer fram til koia. Der går vi begge ut av bilen. Ved koia ligger det to tømmerstokker. Jeg kan nesten ikke tro det jeg ser. Vi leter litt rundt etter Mona. Blåser i fløyta og roper litt uten noen respons.
Klokken er nå 09:44. Unni går opp mot ei lita hytte som ligger i nærheten av koia og ringer opp Anne Karin. En samtale som varer i fem minutter.
"Nå er vi her hvor du sa vi skulle lete..jeg står nå å ser ut over vannet"
 "Mona er ved vannet i en tett granskog", svarer Anne Karin og fortsetter:
"Det er trær som har ramlet ned, eller de ligger på bakken."
 "Kan du se om hun er på høyre eller venstre side av vannet?" spør Unni.
 "Hun er rett på andre siden ..."
 "Det er langt over på andre siden av vannet.. sikkert ei mil," svarer Unni.
"Hun er rett på andre siden.. kan ikke se hvilken side.
Er det ei heimsnekra bro der?",spør Anne Karin
 Jeg hører det som blir sagt mellom Unni og Anne Karin og har store problemer med å akseptere det som skjer. Hodet mitt stritter i mot, men jeg har ingen andre valg enn å bare følge med i den merkeligste samtalen jeg noen sinne har vært vitne til.               
"Ja, det er ei gammel bro her......", svarer Unni.
Vannet er langt, men smalner av akkurat her hvor det munner ut i ei elv ved siden av hytta. Over elva er det ei gammel hjemmelaga trebru som fortsetter i en vei til andre siden av vannet.
"Mona er rett på andre siden ..", sier Anne Karin igjen.
"Har du fløyte til henne?" Spør hun 
"Ja...ser du om hun er skadet?"
"Hun roter rundt i skogen så jeg tror ikke det.
 jeg ser også en vei", sier Anne Karin.
Vi tenker at det sikkert er veien vi står ved nå hun mener. Den som fortsetter forbi hytta og over den gamle broa.
"Hun roter rundt i tett skog. Har hun løst eller fast dekken?", spør Anne Karin.
"Hun har fast dekken,", svarer Unni.
"Bra..så hun ikke setter seg fast i den tette skogen.
 Dere må gå ned til vannet å lete og fløyte på henne.", er noe av det siste som blir sagt på telefonen av Anne Karin.
Det var liksom ikke mer å spørre om.
Hun kunne ikke se..eller si hvilken side Mona var på.. bare at det var ”rett på andre siden”
Unni avslutter samtalen med å si at hun ringer henne senere. 
Vi kjører ca 200 meter tilbake etter skogsvegen. Det var på denne siden av vannet hun ble borte, og bestemmer oss for å begynne å lete her.
Nede ved vannet blir Unni stående å lytte. Hun hører den samme svake bjellelyden hun hadde hørt dagen og kvelden i forveien. En lyd langt borte som fortonet seg som en bjellelyd, men som kanskje ikke var det likevel.
Hun roper på meg og ber meg komme å lytte sammen med henne.
Vi stiller oss opp i lag. Er helt stille.. og bare lytter. På andre siden av vannet hører vi begge en bjelle lyd. Den blir klarere og klarere. Dette er rett og slett for godt til å være sant. En enorm geldesfølesle er i ferd med å spre seg gjennom oss begge. Plutselig.. et kort øyeblikk mellom noen trær, får Unni øye på Mona som kommer springende i vår retning.
"EG SER HO MONA!!!!! Ho kommer springende på vegen."
Vi tror ikke det vi ser. Vi springer til bilen og kjører i møte med henne selv om det er bare et par hundre meter. Å bare møte henne ved broa Anne Karin beskrev for oss er en nesten religiøs opplevelse
Vi kommer til oss selv i en gledesrus som er vanskelig å beskrive. 
Unni ringer til Anne Karin og takker henne for uvurderlig hjelp. For Anne Karins del var vår situasjon en av mange hun har løst.
Å få Mona tilbake igjen i relativt god forfatning er ubeskrivelig godt. Også denne helgeturen ble en av mange flotte opplevelser for oss alle når den oppsummeres. Mona kommer heretter til å bli utstyrt med GPS sender. Vi vil forsøke så godt vi kan å aldri mer oppleve å miste en hund igjen.....selv om Anne Karin finnes.