DRAMATIKK I SVENSKE MIESEKEN!

Ikke sjelden hender det at man får en innskytelse av at man SKULLE vært på tur. En kikk ut av vinduet kan være nok til at man bestemmer seg. Og om man har fri dagen derpå, og hvis været er sånn noenlunde, spiller det ingen rolle hva klokka er.

På seinsommeren satt jeg i stolen og drakk kaffe, kikka litt på tv og kastet et blikk ut av vinduet mot Mofjellet som jeg har som horisont fra stuevinduet. Det var fredag, sein ettermiddag, og helt greit vær. Litt grått men ingen vind og nedbør av betydning. Jeg har jo båten liggende i Bredviken inn på svensk side og hadde jo fri de kommende par dagene, så reclineren klappet fort sammen og sekken kom ut fra fra skapet. Snurring har jeg jo alltids på lager. Sammen med andre matvarer, og ei lita lerke med noe å rense strupen med ved ankomst teltplass, var jeg klar. Hjemmefra tar det en liten time å kjøre de knapt 5 milene til båtstøa. Nanuq var selvsagt ikke tung å be.
Når døra til hundegården åpnes går det bare sekunder før han stuper inn i åpen bil. Trenger liksom ikke rope på han og vente på at han skal komme. Han bare er der. Målet for kvelden er Skullevatnet.
Det ligger riktignok akkurat på grensen mellom Norge og Sverige men for min del er det greiest og den korteste veien å dra via Sverige. En kort stopp innom Umbukta på en snarvisitt og rett til båtstøa. Derfra bærer det ca 7 km med båt, forbi familieparadiset Høgstaby, og inn til Longfjäll-bekken. Både Høgstaby og Longfjäll-bekken ligger i

Vindelfjâllen Natureservat (et av europas største naturreservat som snart blir omgjort til nasjonalpark). Klokka er vel ca 20:30 i det båten stanger mot land etter at vi har kryssa Över-Uman. Nanuq kjenner disse områdene, men han har aldri vært helt oppe ved Skullenvatnet. Dette er forøvrig bare min andre tur opp til dette vannet som ligger ca 1000 moh.
Lyset er i ferd med å gi seg. Av og til overdurderer jeg mine egne sanser og trodde vel at kveldssynet mitt var bedre enn det er denne gangen også. Uansett er det flott å gå inn i dette fantastiske terrenget. Jeg må bare stole på at jeg klarer å orientere meg sånn noenlunde etter hukommelse og det jeg ellers ser av terreng foran meg. Oppe i skogkanten rett før tregrensen passeres  kommer jeg over en liten elgokse som ikke vil ha noe med oss å gjøre, han legger fort på sprang i motsatt retning av oss.

Fjellelgen i grensetraktene er ikke veldig tallrik, men noen eksemplarer finnes. For noen år siden deltok Norge i et norsk/svensk merkeprosjekt som skulle avsløre vandringsmønsteret til elgstammen i grensetraktene. Elgene ble utstyrt med GPS sender og de som hadde interesse av det kunne følge dem på internett (riktignok ble det lagt inn forsinkeleser på posisjonene for at det ikke skulle bli så enkelt å spore den for jakt).

Opp mot foten av Mieseken snubler jeg i halvmørket over kalkrevner og groper i fjllet som kan minne om dyrefeller. Her var det også levninger av dyr. I dette området er det funnet rester etter 8000 år gammel bosetting. Områdene under Mieseken og langs Longfjelldalen er dessuten også sveriges rikeste grotteområde.

Hit valfarter grotteinteresserte fra hele europa for å forske på kalksteinsfjellet og for å undersøke grottene. Mye av vannet i Longfjäll-bekken som renner ned gjennom Longfjäll-dalen, forsvinner ned og inn i fjellet på sin ferd ned mot Över-Uman og kommer gjerne ut under vannflata til innsjøen. Bekken er som en liten flod langt oppe i fjellet men er i utløpet som en liten bekk. Interessant for de som har interesse for geologi og spektakulær natur.
Etter tre timers gange, og en liten ufrivillig omveg, står jeg ved enden av Tjirrajaure. Et fjellvann på svensk side som er rikt på røye. Men ikke av den store sorten. Mye små røye. Dårlig med mattilgang og sterk reproduksjonsevne gjør røya tidlig kjønnsmoden. Det blir sjelden noen storvokst røyestamme ved slike fjellvann.

En liten times gange opp fra
Tjirrajaure ligger Skullenvatnet. I steinura opp mot vannet er det mildt sagt vanskelig å se detaljene i terrenget. Må innrømme at jeg er litt spent på om jeg ville finne teltplass uten hjelp av lyset. Størsteparten av terrenget er jo steinur, men jeg vet at det skal være noen mosedotter rundt vannet som kan gi plass til et lite fjelltelt. Flaks skal man jo ha tenkte jeg i det jeg kommer ned til et lite mosekledt nes. Akkurat passe til teltet. Har jo etterhvert fått en viss kompetanse i å sette opp teltet raskt. Klokka er passert godt over midnatt før jeg kommer fram til Skullenvatnet og Nanuq skal ha litt mat. Selv snekrer jeg sammen snurringen akkopagnert av en Maggi m/gressløk og melk. Og en lille en, men bare en slurk. Lerka har vært fyllt bare en gang i sommer (kanskje to). Innholdet er av god importert fransk kvalitet og skal nytes.

Bare det å luffe i fjellet frigjør mye dårlig energi. Verden blir liksom så enormt stor og selv blir man så bitte bitte liten. Akkurat den følelsen er noe av det jeg setter mest pris på. Bare å kunne sitte å se utover de endeløse fjellmassivene og tenke "herregud man er ubetydelig".

Hva har ikke fjellene rundt oss sett og opplevd. I et slikt perspektiv blekner egne problemer og utfordringer:
I hverdagen føler man seg kanskje viktig og uerstattelig, men her i fjellet er viktighetsfølelsen borte. Etter meg kommer tusenvis av generasjoner som forhåpentligvis sitter og tenker akkurat det samme på denne steinen.
Hodet har ikke hvilt lenge før drømmene overtar.

Men som alltid. Tidlig oppe. Ut av teltet, på med kaffen, egg og
snurring og et par blingser. Nå skal det fiskes rundt dette vanent. Her er det STOR ørret. Det vet jeg fra før av. I tre timer tramper jeg rundt vannet.
Smått tar jeg meg tid til å nyte litt av utsikten selv om tåka ligger litt lavt. Heldigvis har jeg sett Okstindmassivet fra denne høyden en gang før så jeg vet jo hva jeg går glipp av.
Likevel ser jeg inn rett inn i en av breene i Nord-Norges høyeste fjell. Det er fantastisk å være så høyt i terrenget. Det nakne landskapet nesten uten vegetasjon har sin sjarm. I steinura rett overfor meg hører jeg en fjellrypestegg som "raper". Nesten håplløst å få øye på fjellrypa selv om den sitter og "raper". De er godt skjulte og bærer god kamuflasje.
Men det ble desverre ingen tokilos ørret på meg denne gangen. Jeg vet den er der, men den er var og det trengs list for å lure den.

Telt og sovepose pakkes sammen og sekken henges på ryggen igjen. På tur hjem velger jeg ei litt annen rute. Følger høyden på Mieseken og bestemmer meg for å krysse over kanten noen kilometer nærmere Över-Uman før jeg tipper ned mot plassen der båten ligger. Dette ble nok en litt skumlere opplevelse enn det jeg hadde planlagt, og til dels uforsvarlig. På toppen av fjelleggen står jeg og ser ned over fjellsida der jeg hadde et håp om å komme meg ned. Det er bratt og jeg er usikker på om det er feste for føttene ned gjennom berget. Skimter såvidt noen mosedotter og litt småkjerr og går litt nærmere kanten for å se om jeg ser bunnen av fjellskråninga. Nanuq har jeg koblet løs fra bandet. Det er viktig for oss begge. Han har kløven på seg og skulle han gli kan han dra meg utfor kanten av stupet. Og glir jeg kan jeg dra han utfor. Mens jeg sjekker skrenten mister jeg fotfestet og glir tjue meter nedfor kanten og lander på ei lita fjellhylle. Over meg står Nanuq og ser forvirra ut. Ikke kommer jeg meg opp igjen. Det finnes ingenting å klamre seg fast til for å komme tilbake. Nedover er det 40-50 meter og jeg ser ikke hvordan det ser ut helt inn mot bergveggen i bunnen av skrenten. Ikke er det noe å holde seg fast i på tur ned heller. Dette kan gå ille tenker jeg. Jeg kaster sekken og kamerautstyret utfor skrenten og håper ikke alt for mye blir ødelagt. Prøver å bevege meg mot ei lita klipe som kan være med å bremse farta på tur nedover og håper det er mykt i bunnen. Flaks skal man ha ja. Fikk god fart og i bunnen var det litt svartmose som dempet landinga. Litt hardt til det ene kneet, men like heil og en smule fornøyd med at det til tross for dumehetene i utgangspunktet gikk så bra som det gjorde.
Så var det Nanuq da. Hvor iall verden var han nå. Ikke så jeg han oppe der vi starta ferden. Fiskestanga og snella ble ødelagt i møtet med ura da jeg kasta sekken, men kameraet var like heilt og like funksjonelt inne i veska (viktig å ha med kameraveske). Etter at jeg hadde fått sekken på ryggen og begynner å gå langs fjellfoten, møter jeg verdens tøffeste malamute. Med kløven over ørene og logrende glad for gjensynet er han litt av et syn. Et par minutters justeringer og vi fortsetter ferden som om ingenting har skjedd. Dette må glemmes helt til man på nytt står foran sånne utfordringer. Da gjør man IKKE på samme måte.
Midt nede i fjellia står ei gammel fjellbjørk. I sin ensomhet er den et vakkert syn i ettermiddagssola. Nesten som en bauta står den stolt lutende litt på skrå etter værpåkjenninger, og skuer inn over Longfjälldalen. Et merkelig syn møter meg litt legner ned i lia. I min humoristiske fantasi tenker jeg at her må det ha vært litt av et slagsmål. Flere titalls reinhorn er samla i ei "såte" midt utpå fjellvidda. Og midt i står det et kubein (brekkjern). Det er nok lappene som har samlet sammen horn etter gevirfellinga. Hva årsaken er skal jeg la være å tenke på, men det har jo hent seg at reinhorn skal ha hatt rykte på seg for å ha en viss påvirkning på mannens evne til seksuell utfoldelse.

Tilbake i  båten igjen og tre kilometers motordur før vi ankommer Høgstaby.
Her blir vi til dagen etter og nyter stillheten i et av verdens vakreste og harmoinske fjellområder (etter min smak). Kvelden melder seg, og sola går ned bak fjellene i vest.




Nok en fantastisk fjelltur går mot slutten. Og som sagt innlednigsvis. Det spiller nesten ingen rolle. Kom deg ut dersom du har tid. Det er turen du ikke tok du angrer på :-)

God tur!    Flere bilder fra turen finner du her :-)