tirsdag 28. september 2010

Ungdommer på Norges eldste isbre!


Geologi, biologi, historie, naturfag og kroppsøving er bare noen av de fagfeltene som bererøres når klasse 10 E fra Mo Ungdomsskole drar på tur til Kjennsvatnet i Hemnes kommune. Turistforeningshytta er basen i det tre dager lange oppholdet et tjuetallsungdommer skal ha i fjellområdene rundt nord-norges tak. Oksskolten med sine 1916 meter er nord-Norges høyeste fjell, men av ulike grunner er ikke toppen målet for turen.
Jeg har valgt å være med klassen på tur til Austre Okstindbreen og brevandring som 13 elever skal delta på. Med seg har de to lærere som har som mål å gi disse ungdommene en innføring i hvordan Norge som isfritt land skapes.
Opp Kjennsvass-hammeren er det tøffe motbakker. En times sammenhengende stigning med sekk er ei utfordring, også for de som er i god form. Et par pustepauser og de 13 ungdommene får stoppsignalet ved et lite vann. Her stiller Esben Steen og Alise Hansen (lærere med kompetanse på biologi og friluftsliv) seg opp foran elevene og

forklarer hvordan terrenget her ble seende ut som det gjør.
Store ismasser har opp gjennom tiden flyttet rundt på steiner store som berg. Alise forteller at for 100 år siden gikk Austre Okstindbreen over her som de sitter nå. For 50 år siden lå friluftsfolk som interesserte seg for området i telt litt lenger bort her og kunne spasere rett utpå isen.
Lydhøre elever nikker oppmerksomme på hodet før de hiver sekken på ryggen igjen og tar fatt på den siste kilometeren fram til iskanten.

I følge forskerne Jostein Bakke, Anne Bjune og Svein Olaf Dahl er Austre Okstindbreen den
førsteisbreen i Norge som man med sikkerhet vet har "overlevd" fra siste istid. Basert på materiale frå både Gresvatnet og Austre og Vestre Kjennsvatnet ser det ut som om det har vært avsatt sediment frå
breen 9000 år tilbake i tid. Det betyr at Austre Okstindbreen kan være den eldste isbreen i landet. I følge forskerne er det dermed mulig å rekonstruere klimahistorien med god presisjon gjennom de siste 9000 årene.


Ned mot iskanten er det ei bratt li på rundt 50 meter. Esben og Alise, som har vært på breen mange ganger, husker godt at det bare for noen få årstiden stod skilt som beskrev avstanden ned til iskanten. 8 meter og10 meters skiltene stod der for korttid siden.

Ingen av elevene som er med i dag har gått på isbre før. Ved kanten av breen blir alle utstyrt med nødvendig utstyr.

Stegjern for å gå på breen med, klatreseler for å feste tau og karabinkroker i og isøkser for å klatre og for å sikre seg med. Litt plundrete å få på seg stegjernene som må justeres til rett fotlengde og festes til fjellskoene slik at de blir en naturlig del av skoen. Stegjern, seler og tau blir nøye inspisert av Esben og Alise. Sikkerheten er avgjørende for at breen de skal gi seg i kast med, blir en positiv opplevelse.


Elevene, Esben og Alise danner ei kjede på 15 personer som skal ta seg fram til tårnene i knekken på breen. Det vil si til det området der isen på en måte brekker og strekker seg nedover mot Oksfjellelva lenger ned. På turen opp kommer de over store, nesten bunnløse, "hull" i isen. Man ser ikke bunnen, men hører langt der nede at det renner ei elv under breen. Bretunga skrår opp mot "tårnene" i knekken. Espen rister litt oppgitt på hodet i frustrasjon over hvor fort bresmeltinga går. Det er bare noen få uker siden sist han var her.


Da var tårnene oppe i breen mye mer spektakulære enn de er nå.
Likevel kneiser en del tårn imot oss, og ungdommene vil gjerne klatre litt opp i isterrenget.

Bresprekkene i området er relativt ufarlige og veggene står stabile uten tegn til svakheter. Her er det ingen problemer med å ta seg fram. Vegen gir seg selv uten store utfordringer. Esben og Alise kunne valgt vanskeligere ruter, men av sikkerhetsmessige grunner med ungdom uten breerfaring er det tryggest å gå litt uten om de vanskeligste partiene.

Kjeden med brevandrere går på oversiden av breknekken og kommer ned litt lenger vest på isen. Ved et av de store hullene bestemmer Esben og Alise seg for å gi ungdommene ei utfordring. Espen skrur ned isskruer og fester karabinkroker og tau i dem.

De som vil kan klatre ned i det bunnløse hullet dersom de vil.
Ingen har prøvd dette før og ikke alle syns det er verdt å utfordre sjebnen. Fire av ungdommene tar utfordringa og fester klatresela til karabinkrokene og tauet. Espen sikrer klatrerne og sørger for å gi nødvendig informasjon for at de skal kjenne seg trygge.
Opplevelsen ungdommene har hatt denne dagen kommer til å bli husket i lang tid.

Tiendeklassingene husker forelesningene om breehistorien, sikkerheten og hvordan landskapet de har gått i er dannet gjennom årtusener.

Alise syns det er flott at ungdom får oppleve naturen også i en pedagogisk form gjennom skolehverdagen. Hun innrømmer at det av og til kan være en kamp å få realisert ulike friluftsprosjekt.
Hun mener dette er vel anvendte ressurser og at det burde være mulig å bruke naturen i større grad til tverrfaglig undervisning. Et klasserom må nødvendigvis ikke bestå av fire vegger. Økonomi og formaterte hverdager kan være vanskelig å konkurrere mot når man skal planlegge ekskursjoner.


I en hverdag der mye av ungers våkne tilstand er konsentrert rundt datamaskiner og innetilværelse, er det særdeles viktig å gi andre impulser som utvikler motorikk og sanser man ellers ikke anvender i særlig grad.

Friluftsopplevelser gjør også unger og ungdom en ny innfallsvinkel i diskusjoner om bærekraftig utvikling og miljøvern legger hun til.
Etter en lang dag i et spektakulært landskap er ungdommene samlet på Kjennsvasshytta igjen. Det neste som står på programmet er middag (finnbiff) og et besøk av Tom Lifjell, reindriftssame som har røttene sine fra disse områdene. Han skal iløpet av ettermiddagen fortelle historien om de samiske tradisjonene i denne delen av Helgeland.

Har du lyst å besøke Austre Okstindbreen, eller Okstindene med Oksskolten, lar det seg absolutt gjøre. Sikkerheten er særdeles viktig på slike turer. Ta kontakt med fjellsportgruppa i DNT Rana, eller andre fjellsportgrupper i Rana. Her får du veiledning og guiding dersom du har behov for det. Et besøk i nord-Norges tøffeste fjellmassiv er absolutt å anbefale.


God Tur!

onsdag 8. september 2010

Ørreten i Austergila!

Været er ofte en vesentlig del av turplanlegginga. De fleste opplever humørsvgninger i takt med værforandringer. Selv er jeg intet unntak, og yr.no gjorde meg nesten depressiv i sommer. Men etterhvert får værmeldinga mindre å si på humøret.

Det å bevege seg i naturen gir uansett nye opplevleser. Været denne gangen var dessuten vanvittig bra.
På kalenderen står det 5. september. Mandag og tirsdag har jeg fri fra jobb og det passer bra med en overnattingstur en eller annen plass. Sola skinner fra skyfri himmel denne søndagen, og tankene går mot Saltfjellet - Svartisen området på nytt.

Nasjonalparken har mye å by på uansett om du vil gå lengre eller kortere turer. Lenge har jeg hatt en følelse av at Vester-Gila er et spennende område. Der har jeg aldri vært, men har sett på kartet at det finnes små vann rundt om i området. Dette blir en telttur med fiskestanga.

Martin (min sønn) og Stig Morten Olsen (en god venn av meg) hiver seg med på denne turen som er av de litt mer strabasiøse fordi ei overnatting kan være i minste laget. Strekninga vi skal gå er ingen topografisk utfordring, men antall km kan bli litt mange med tanke på at man også skal kose seg.

Storvollen og Bjøllånes er et godt utgangspunkt for mange flotte turer. Nanuq er selvfølgelig med og er etterhvert blitt en uvurderlig turkompis. Snart to og et halvt år gammel er han i stand til å bære tunge bører. Han blir svært urolig bare jeg ser på kløven som henger på veggen hjemme, og det er ikke med frykt for tunge byrder. Han storkoser seg når han får være med på tur og er veldig glad i å jobbe. Arbeidsglede er noe som kjennetegner de fleste Malamuter.

Tespdalen er lett å gå i, men kanskje en smule kjedelig før du kommer over tregrensa. Hvis du regner ca 2 timer opp til Polarsirkelen har du et greit turtempo. Etter buen som markerer sørgrensen for arktiske natur, er du så godt som over tregrensa og kan nyte utsikten oppover en fantastisk flott fjelldal. De dype furene i fjellsidene langs Bredekfjellet og Tverrfjellet vitner om en tøff natur. Her har det gått mange ras opp gjennom tidene. De bratte fjellsidene på vestsida Tespdalen er majestetiske.  I skaret mellom Tverrfjellet og Steinfjellet ligger Kvitvatnet. Det er et relativt stort vann som det, etter det jeg har hørt, skal være rikt med fisk i.

Skaret etter Kvitvasselva strekker seg inn mot Vester-Gila. Det er  her vi har planlagt teltleiren på denne turen. Sirkkajaurre er et nydelig lite vannkompleks med sivgress og små tjoser og nes. Her må det da være fisk tenker selvsagt vi. Litt vindgråe er det mens vi setter opp de to tomannsteltene vi har med oss. "Basecamp" er et ettlags tomannstelt som jeg er spent på å bruke. Ellers har jeg Jerven Thermo med meg som sovepose. Hittil har den funka relativt greit som sovepose på turene, men har ikke ligget ute i kuldegrader med den ennå.

I kveldsola stilner vinden helt og det blir helt blankstille over Sirkkajaurre . En andektig følelse kommer over meg. Den mektige villmarka rundt oss gir en opplevelse det er vanskelig å beskrive. Bare lyden av propanbrenneren, som snart har klart kaffevannet, bryter stillheten.
Vi brukte litt over tre og en halv time hit opp.
 Etter et skikkelig måltid monterer vi fiskeutstyret.




Mellom kaffeslurkene mener vi å se vak ute på vannet. Utsyrt med spinnere og små sluker vader vi over elva og fisker oss bortetter vannkanten. Men fisk ble det ikke denne kvelden. Litt usikre på om det finnes fisk i vannet drar vi tilbake til teltet igjen. Høsten har begynt å sette sine spor i naturen. Blåklokkene er ikke fullt så vakre lenger, men skaper ei egen stemning og gir en påminnelse om at vinteren nærmer seg. Lyset faller fort nå, men det blir ikke helt mørkt. er man ute og uten forstyrrelser av kunstig lys, er man i stand til å se konturene i terrenget langt utover natta. Mark og søkke kastes ut i vannet før vi kryper inn i teltet og finner soveposene. 

Denne natta ble en selsom opplevelse. Hvis jeg legger sammen alle smålurene jeg har hatt mellom kl 22:00 og 07:00 neste morgen har jeg kanskje sovet omtrent en time. Kald og småfuktig gjennom hele natta. Ingen optimal opplading for dagen vi har foran oss. Ettlags telt er ingenting å satse på når nettene blir kalde og rimfrosten ligger i gresset om morgenen. Jerven Thermo fungerer heller ikke som sovepose i kalde netter. Kondensen på innsiden av teltduken forsterkes med kuldegrader ute og pusting inne i teltet. Det gikk ikke mange minuttene før telttaket var dekket av kondensvann. Jerven Thermo ble for tett. Kroppen avgir fuktighet og fjellduken slipper ikke ut mye. Dermed ble jeg fuktig og kald under nattens opphold i Jerven Thermo. Den passer nok best å sitte på jaktpost i eller ha over seg mens man spiser maten sin ute på en jakt-eller fisketur. 

Natta fikk likevel ikke ødelegge denne flotte turopplevelsen. Marken Stig Morten hadde kasta ut kvelden i forvegen var sporløst borte. Det tyder på at det kan være fisk i vannet. For min del var det ikke antydning til forandring på utstyret.

En ny flott dag står foran oss. Vi har bestemt oss for å gå over Doaresnjunnje og over mot Austergila. I luftlinje er det ca 3,5 km over, men i terrenget er det nok sikkert 5 km å gå. Ei relativ tøff stigning i starten før vi klatrer oss bortover i et goldt landskap.


Fra fjellsida kaster et tjuetalls fjellryper seg ut på flukt. De har fulgt med bevegelsene våre og fant det for godt å forlate dagleiet når vi ble for nærgående. Det er nok ikke lenge siden isen forsvant i dette området.

Det finnes nesten ikke vegetasjon. Holder man litt opp i kantene av det lille dalsøkket er det greit å gå. Etter en times tid kan vi skue utover det flotte Austergilavatnet. 

To fjellryper dukker plutselig opp bak noen steiner og er nysgjerrige på oss. Litt usikre strekker de hals og er på tur å lette opp til flere ganger, men er avventede. Kameraet henger heldigvis rundt halsen og jeg rekker å ta noen bilder av dem før de letter og flyr litt høyere opp i ura. Likevel flyr de ikke lenger enn at vi ser at de setter seg igjen. Disse blir nok ikke gamle dersom de ikke gjemmer seg bedre. Om tre dager starter høstjakta, og de to her fyller dagskvoten på fjellryper for en jeger.

Det er forholdsvis bratt ned mot Austergilavatnet som ligger helt blankstille. Fra høyden der vi står kan vi tydelig se ringer etter vak. Det er iallefall et bevis på at her er det fisk.Det er godt å hekte sekkene av ryggen etter å ha gått i steinur og opp og ned fjellskråninger. Martin finner fram en bitteliten kobberfarga Sølvkroken-sluk (7gr) og gjør noen få kast før en ørret hugger til. Med et hvin setter den utover vatnet. Dette er en flott ørret. Flere utras senere får vi se fisken som kjemper en tapt kamp mot fiskeren. Martin drar på land en ørret på 1,2 kg og rett etter en på 0,6 kg. Selv om både Stig Morten og jeg blir uten fisk er denne opplevelsen helt fantastisk. Fisken vaker i ett over hele Austergilavatnet. Mange av vakene tyder på at det er stor og flott fisk overalt. Det som gjør denne opplevelsen så spesiell, er at det på høylys soldag, med blankstille vann, er mulig å få stor ørret. Vanligvis opplever jeg fisken var og sky på sånne dager.

Vi fisker oss rundt vannet og hadde tenkt oss en tur ned til Tespvannet før vi setter kurs mot Bjøllånes igjen, men klokka går og vi skal være nede før kveldsmørket kommer. I rolig tempo rusler vi nedover vestsiden av Tespdalen og krysser ikke elva før vi kommer midt nede i dalen. I T-skjorte og shorts, og uten et eneste innsekt, er det en fryd å være på luffertur i nasjonalparken. Klokka er 18:30 i det vi setter oss i bilen igjen etter nok en fantastisk fjelltur i ei storslått villmark. 

Austergilavatnet anbefales på det varmeste for de som vil ha seg en ordentlig fisketur i et fantastisk fjellområde.

Setter du av 4-5 timer har du en fin spasertur fra Bjøllånes opp til Austergilavatnet. Har du et par-tre dager på deg setter du opp teltet i Austergila. Herfra når du mange fiskevann som ligger relativt nært teltet (innenfor 1-2 timer gange).

God tur!