PAKK SEKKEN OG FINN "EKSPLOREREN" I DEG SELV!

Å bevege seg til fots i Helgelands innlandsnatur er noe alle som har interesse for friluftsliv bør gjøre så ofte som mulig. Programserien uten grenser er en inspirasjonskilde ikke bare for de som har en uføregrad, den er også en inspriasjonskilde for oss som relativt sett er helt i "orden". Eksploreren ligger i oss alle. Ønsket om å oppleve noe nytt, se noe som kanskje man aldir har sett før, føle noe som man vanligvis ikke føler og ikke minst mestre noe, nå et mål. 

Nanuq og jeg nyter utsikten hver vår veg :-)

Mange av mine fjellturer sammen med verdens beste turkamerat, Nanuq, har handlet om disse tingene. Oppleve de voldsomme kontrastene som eksponeres når man beveger seg mellom fjord og høyfjell. Fra de frodigste områdene med en imponerende flora til golde områder uten så mye som en mosedott. Alt har sin sjarm og sin storslagenhet.

I Sommer pakket jeg sekken til Nanuq og min egen sekk og satte kursen inn mot Austergila. Her skulle jeg sette opp teltet og være noen dager. Gå på oppdagelsesferd i et område der små fjellvann kun har høydebenevnelse og ingen navn. De er det mange av i Saltfjellet og svært mange kan gi uforglemmelige minner. Naturen du går gjennom fra Storvollen og inn mot Austergila er i seg selv en opplevelse. Det som ofte bare er transportetapper inn mot et mål er i denne sammenhengen en fantastisk visuell og fysisk opplevelse.

Naturtypene du møter fra
storvokst gammel granskog, til "canyoner" formet av elveløp og naturens øvrige krefter, mektige fossefall, fjellskog og alt du ellers måtte ha evne til å ta inn over deg, de opplevelsene får du på stien som også forteller sin historie opp gjennom tiden. 

Stien vikler seg opp gjennom Tespdalen langs telegrafruta med spor etter telegrafstolper og stolpekar av stein, gjennom
Polarsirkelbuen 7 km fra Storvollen, forbi tuftene til Gilastua etter 1 mil (vokterstue for telegraflinja som brant ned på `60 tallet). Øverst i Tespdalen, ved terskelen til Tespvannet vinkler jeg av. Etter å ha absorbert den storslåtte fjelldalen i noen minutter legger vi turen opp mot Austergil-vatnet. Dette nydelige fjellvannet er rikt på stor og fin fjellørret.
Jeg har vel knapt sett ørret som har vært så rød og delikat i fisken. 

Langs vannkanten leter vi etter en leirplass for de neste dagene. Hva er vel mer forlokkende da enn ei lita gresslette i ei lita vik med ei egen lita sandstrand rett utfor teltåpninga? Naturen viser seg fra si beste side.Nanuq frigjøres fra kløven. Han har jobba godt i dag også. Det er som om han nyter å jobbe. Gjennom fire fem timers gange kan man knapt se en hale som henger. Men han liker å bli frigjort fra sin 12-15 kg tunge  kløv også. 

Stoltheten av å være til formelig stråler av han. I hver bevegelse, hvert blikk og sprang kan man tydelig se tilfredsheten. Med Nanuq i fjellet er man aldri ensom. Da har man noen å snakke med, en som responderer på det man sier eller gjør, en som tydelig setter pris på denne tosomheten vi har langt fra folk. 

Teltet er oppe og svette klær er hengt over bardunene.

Et helt ferskt stykke "Sterilan" ligger i handa og bidrar sterkt til at naturlige kropsdufter og svette byttes ut med en noe mer tilfredsstillende tilstand. Det er like før solnedgang og det kalde fjellvannet er forfriskende og livgivende i det jeg får hodet over vannet igjen og kommer meg til land. Komforten er på sitt beste og snurringen surrer på steikepanna. Min trofaste venn som aldri spør hva jeg har pakket i sekken hans, har båret med seg et par bokser med relativt svakt alkoholholdig innhold som passer perfekt til en litt sein middag i høyfjellet. 

Å vandre uten tung sekk i noen dager gir et uttall av opplevelser. Ikke alle fester seg like godt. Mange dukker opp igjen lenge etter at man er komemt hjem igjen. Mens mange er fanget med kameraet. Jakt er vel en av de fundamentale interessene jeg har, men ikke bare med børsa. 
Minnet av rypa man tar et bilde av varer lenger enn ei rype som ligger i sekken.
I juli og august er det relativt lett å komme inn på rypa i fjellet.

ikke enkel å få øye på

Da vokter den ungene sine og spiller skuespill for deg dersom ungene ikke har kommet seg ordentlig på vingene ennå. Da sleper den ofte vingene etter seg og lokker deg bort fra kyllingene som gjemmer seg blant steiner og lyng. Har man litt tålmodighet oppstår gjerne flotte situasjoner der det nesten virker som om den poserer. Ungene til fjellrypa ligger gjerne gjemt i ura og later som om de er steiner. Da er de vanskelige å få øye på selv om de er kloss opp mot deg.

Alaskan Malamuten, Nanuq,  er heldigvis forholdsvis uinteressert i fugl og lurer mer på hva jeg styrer med og hvorfor vi ikke fortsetter å gå. Han snuser mer etter større vilt på fire føtter. Da er han mer på hugget. Man skal ikke undervurdere jaktinstinktet i denne hunderasen. 
Derfor er det viktig at den er i band overalt der det kan tenkes å bevege seg småfe eller rein, eller elg for den saks skyld. Slipper jeg Nanuq er det med visshet om at det ikke finnes rein eller sau i omrpdet. Det sjekker jeg alltid så grundig som mulig før han får friminutt. Ellers bruker jeg sansene jeg har så godt jeg kan i terrenget mens han er fri. 

Opplevelsene fra de vannene som omkranser Austergila gir mange flotte opplevelser.
Ørret over kiloet er ikke sjelden å treffe på dersom man tar seg "bryet" med å bevege seg utenfor teltbardunene. Selv i vann er jeg ikke trodde det var mulig å få fisk hugger det.
Oppfordringa er gitt til de som ønsker seg opplevelser man ellers ikke har hatt. Finn fram eksplorern i deg, kart og kompass og et litt ordentlig kamera i tillegg til annet nødvendig turutstyr. Du kommer mye rikere hjem igjen. Det er et løfte. Det er turen du ikke tok du angrer på :-)

God Tur!