"Skrøttjakt" etter skogsfuggel!

"Skrøttjakt" er en av de mest krevende jaktformer en jeger utsetter seg selv for. "Skrøttjakt" må ikke forveksles med jakt etter skrøtt som er et innsekt ranværinger kjenner godt til, àla "høpperskrøtt"(ei lita gresshoppe) eller vanlig skrøtt. Skrøttjakt er i denne artikkelen en benevnelse på en jaktform der byttet man jakter på blir vàr jegeren på flere hundre meters hold. Benevnelsen har ingen latinske opphav, men kan i visse kondisjonerte kretser forklares med jakt på vinterføre der snøen har en slags skarekonsistens, men som ikke bærer jegeren. Et føre som innebærer masse bråk. Derav avledes ordet "skrøttføre".

Uansett! Brodern, Espen Kalkenberg, engelsksetteren Aiko og jeg la ut på skrøttjakt kl 06:00 i morgentimene tirsdag 2 november. Et nydelig vær, og en nydelig soloppgang var i emning i det vi parkerte bilen nært et område vi vet det tidligere har vært bra med storfugl. Et lite skår, i vår framtidsoptimisme, blir det når vi hører en skogsmaskin som er i full gang med avskoging noen hundre meter fra jaktområdet vi hadde valgt. Håpet er at maskinene ikke vil hogge den fenomenale gammelskogen vi etterhvert har begynt å kjenne så godt.

Skrøttføret avkrevde oss en plan for jakta. Greit nok å ha en durkdreven engelsksetter som har brei kompetanse på skogsfugljakt. Men med bråket i skogen vil det nok bli ei stor utfordring å komme opp til hunden i stand. Dette blir i all hovedsak støkkjakt i relativt tett blandinsskog. Planen blir at en av oss legger oss hundre meter opp i skråninga, mens den andre av oss legger seg 20-30 meter foran og nedfor. Forklaringa er at dersom det går ut fugl opp ilia, vil den erfaringsmessig slippe seg skrått nedover.

Vi går inn i skogen. Espen litt høyere enn meg, og jeg legger meg nedenfor og foran (etter planen). Etter bare ti minutter kommer ei røy i full fart ned gjennom skogen akkurat som forutsett. Et raskt skudd og røya stuper i bakken. Dette tegner bra. Nok en voksen fugl på godt over 2 kg får plass i sekken. Skuldrene senkes. Dagen er allerede berget etter mi målsetting iallefall. Skulle det falle mer fugl på skrøttjakta vil det bare være å regne som bonus.

Med jevne mellomrom går det ut fugl ned gjennom hele lia. Men storfuglen er, uansett om den er innen avstand til skudd, ikke lett å få has på. Både tiur og røy har en tendens til å flukte slik at den til enhver tid har store trær mellom seg og jegeren. Uansett er det artig at der så mye liv i skogen atter en gang. 

På radioen får jeg melding fra brodern om at Aiko står. Jeg plasserer meg slik til at det vil være mulig å komme til et reint skudd dersom den kommer min veg. Espen beveger seg rundt Aiko i et forsøk på å presse fuglen ut, og mot der jeg står, dersom han ikke kommer til skudd. Et brak gjennom skogen forteller meg at en tiur er på veg i mi retning. Kort tid etter får jeg øye på den mellom trærne. Den stiger opp og er på 30-40 meter og helt åpent. Jeg hiver opp børsa, pulsen er vel nær sone 5 i det jeg smeller av to skudd mot det som er en stor tiur. Men neida. Tiuren seiler videre en smule hørselskadd kanskje, men ikke nevneverdig påvirket ellers. Tilbake står jeg og har et aldri så lite oppgjør med meg selv. Tildels ærekrenkende ord sendes mellom mine egne ører før jeg summer meg igjen og trøster  meg med at gammeltiruren ikke bare er å "hente" i skogen.

Dagen er ennå ung, og masse terreng gjenstår før denne dagen er over. Vi beveger oss etterhvert inn i et terreng som er ukjent for oss. Spennende terreng. Plutselig smeller det. Og mot meg kommer ei jerpe i stor fart rett over hodet på meg og stuper rett inn i ei stor furu 40 meter lenger unna. Jeg ser at kvistene beveger seg før det blir stille. Børsa ligger til skuldra. Rødpunktet er festet omtrent der jeg så jerpa slo inn i treet. Er en smule usikker, men smeller av et skudd selv om jeg ikke ser fuglen. Ned ramler det ei død jerpe. Espen viser meg den andre jerpa. Det var disse to som gikk ut. Og begge fikk plass i sekkene.

Så var det lunsj. Et par blingser,en kopp kaffe og en bit sjokolade og vi er klare igjen. Nytt terreng. Opp gjennom gammel furuskog bærer det nå. Plutselig spretter det fram fire jerper. Espen ser at de slår inn i ei stor furu bare 20 meter lenger bort. De er ikke mye sky og sitter i furua helt til vi nesten står rett ved treet. To av de fire jerpen må bøte med livet før vi kommer oss videre. Jerpa er en fantastisk flott hønsefugl. Nydelige farger og litt mindre enn ei rype. Etter sigende skal jerpa være en monogam fugl, hva nå enn det skal være godt for, men uansett en delikatesse.

Videre rundt knausen etter den storvokste furuskogen blir skogen bare mer og mer spennende. Små og store skjørtegraner der skogsfuglen lett finner godt med ly og skjul og beite. Rett på andre siden av ei myr stårAiko igjen. En orrhane går ut få meter fra der jeg går. Selvfølgelig er det ei gran mellom orrhanen og meg. Men brodern er i poisisjon og får fuglen rett over hodet. En svartfugl faller død til bakken. Dette er en av de flotteste fuglene skogen skjuler. Orrhanen er et flott eksemplar, og er også en voksenfugl.

Mørket er i ferd med å legge seg, og vi tvinges til å avslutte jakta for denne gang. Meget fornøyde med årets første skrøttjakt finner vi tilbake til bilen med 6 fugler i sekkene. Nok en nydelig skogsfugljakt med høyt adrenalininnhold i blodet er over. De svenske skogene gir mange småviltjegere opplevelser de aldri vil glemme. Det gjelder selvsagt oss også.

Dette ble nok siste "høst" tur inn hit. Men når snøen kommer og skogsfuglen er i toppene, kan det nok hende vi kommer tilbake med ski på beina.

Oppfordringa til andre som vil prøve dette er herved gitt. Finn deg et område. De svenske skogene er uendelige, og rike på skogsfugl i år. Jaktkort kjøper du på Tærna Sport.

God jakt!!!