Krasafaren Steinbu!

Alf Arne og Lupus

Saltfjellstua-Krukki

De nye vennen våre pakker en lett dagstursekk og legger i veg mot Søndre-Bjøllåvatn. Der skal de prøve seg på den store røya. Etter det bildene i hytteboka forteller er det ikke umulig å få røye på både 1-2-og 3 kilo. Alf Arne og jeg vasker kopper og fat, pakker i kløven og sekken og legger i veg nedover Bjøllådalen mot Krukkistua. Denne delen av turen er bare 5 km. Men du verden for et terreng.



Høstfargene setter sitt preg på vegetasjonen, mektige fjell blotter seg for oss, og den mektige fjellbjørkeskogen er ubeskrivelig vakker.

Vi krysser små bekker og treffer Tone et stykke nede i dalen.




Hun kommer fra Storvollen og er på en femdagerstur på veg fra Storvollen til Saltstraumområdet.

Hun er tydelig turvant og slår gjerne av en hyggelig prat og tipser oss om at det er godt med blåbær lengre ned mot Krukki.

Den gamle steinbua som ligger langs den gamle ferdselsvegen i Saltfjellet er en spektakulær opplevelse. Følelsen av å gå inn i den 25kvm store telegrafstua fra 1800 tallet er som å gå inn i ei grotte. Det lukter stein og fjell inne.

Veggene er 1 meter tykke og er bygd opp som en dobbelmur med torv i skille mellom murene. Grovskårne møbler i bjørk er satt inn. Her er det mulig å ta en skikkelig rast,og kanskje fyre i grua som sammen med resten av stua stod ferdig restaurert på slutten av 1980 tallet. Steinbua ligger et stykke oppe i lia, rett under fjellet. Ferdselsevegen som går rett forbi her er murt opp med naturstein. Den er 2,5m brei og er fin å gå på. Vi leser litt i hyttebøkene som ligger inne i bua og setter navnetrekkene våre der før vi labber videre mot Krukki.

Krukkimyrene åpenbarer seg litt lenger ned. I det fjerne ser vi Kirkesteinene. Selv har jeg bare hørt om dem og aldri sett dem. Et litt ufattelig geologisk fenomen etter min kunnskap. Å være her er som å bevege seg inn i E.C Dahls, eller Tiedeman og Gudes maleriske verden. Dette må være motividealene for nasjonalromatiske kunstnere og forfattere. I skogkanten kommer Krukkistua til syne.

Det er ennå tidlig på dag når vi åpner døra på Krukkistua. Her møter vi først et soverom med fire senger, før vi til venstre kommer inn i hoveddelen av stua. Her er det også fire senger. Krukkistua er restaurert de siste årene. Nye vinduer og nytt torvtak er bare noe av det frivillige ildsjeler har gjort her oppe. I tillegg er det satt opp et lite smykkeskrin av ei sikringshytte.

Vi slenger fra oss sekkene og monterer sammen fiskestengene. Nå skal det bli godt med ørret til middag.

Og det blir det faktisk. Selv om fisken i Bjøllåga ikke er av de som ruser ut fluesnøre, eller andre snører, så er den i allefall bitevillig. Fluene Rolf solgte meg virker i allefall bra på elveørreten. I løpet av en god time har vi 10 ørreter på sniken. I kløven lå det faktisk en pakke fløte. Menyen blir 10 ørreter i fløtesaus rett og slett.

Kaffen har trekt og en liten cognac har funnet vegen ned i små likørglass. Utpå ettermiddagen bestemmer vi oss for å teste ut et fjellvann som ligger et par hundre høydemeter over oss. Det er litt bratt opp gjennom lia før vi kommer opp på platået.

Vi har gått for høyt og må bevege oss litt tilbake før vi "klatrer" ned mot vannet. Kvelden begynner sånn smått og melde seg. På grunn av terrenget kan vi ikke bli lenge her selv om vi vet at det er stor fisk her. Når kveldssola forsvinner kjenner vi at det går mot ei kaldere årstid. Alf Arne tar på seg lue, og når det er sagt hadde det ikke gjort noe om vi hadde med oss votter også. Det ble ingen storfisk denne kvelden, men opplevelsen er likevel livslang.

Vel tilbake i Krukkistua blir det kveldsmat med de siste to pilsene som lå i kløven. Nanuq vil nok sette pris på at kløven er et par kilo lettere den siste biten hjem som forøvrig blir den lengste etappen på turen.

Fra Krukkistua er det 23 km til Storvollen.