Oksskolten, nord-Norges Mount Everest

For en som aldri har vært i de store høyder tidligere, må dette være som en miniekspedisjon til Himalaya. Gjennom et snart halvlevd liv, har jeg ofte lurt på om det var mulig for meg også å bestige Oksskolten i Hemnes kommune som rager 1916 meter over havet.

Yr.no er en viktig del av planleggingsdokumentasjonen som benyttes dersom man vil ut på en tur som er av litt lengde, og som gir utfordringer du ikke treffer i det daglige. Min bror, Espen, tok initiativet til denne opplevelsen.

Jeg er på hytta inne på svensk side, og har det forsåvidt helt topp idet telefonen ringer.

"Hei, jeg har sett på værmeldinga og det er meldt et nydelig vær i morgen. Ikke vind og så godt som skyfri himmel. Skal vi ta turen er nok dette rette dagen å satse på" - Her er det bare å hive seg rundt å komme seg ned fra hytta. Fikk sommerfugler i magen allerede i telefonsamtalen med broderen.

Hva tar man med seg på en sånn tur? Jeg finner fram en liten dagstursekk og regner med at den kommer til å holde. Turen vil ta mellom 8 og 10 timer fra Kjensvatnet som er utgangspunktet. To drikkeflasker, solid matpakke, ekstra klær, skalljakke, lue og hansker får plass i sekken. Espen har fått låne bresko, isøkser og sikringstau av DNTs fjellgruppe i Rana.

Fra Umskardet er det ca fire mil i bil etter dårlig anleggsveg før vi kommer fram til der stien starter. De første par kilometerene opp og over Kjensvasshammeren er relativt bratte, men gode stier gjør det enkelt å gå.  På en dag som denne er utsikten etter de første høydemetrene allerede helt fantastisk. Dette lover bra for resten av turen.

En god time går før vi kommer til bretunga som skal krysses før vi kan begynne på Okstind massivet. Breen er optimal for overfart. All snø er borte og eventuelle sprekker er lett synlige. Vi tar på oss breskoene og tar fram breøksa. Bretunga skrår lett ned mot Oksbretjønna og er grei å ta seg over. Helt i starten på bretunga vurderer vi terrenget på andre siden av breen. Det er der den første utfordrigna kommer. De bratte bergene er vanskelige å ta seg opp uten klatreutstyr.

Vi velger å gå litt høyere på isen for å komme inn på bergene litt høyt oppe slik at vi ungår de verste partiene med glatte berg. Men det viser seg vanskelig å komme seg av bretunga. Store sprekker i isen tvinger oss nedover igjen, men vi kommer likevel inn høyt nok til at vi slipper å klatre på svaberg. En snøbre gir oss godt forfeste til toppen av det første platået. Det kjennes allerede litt i føttene selv om den "verste" stigninga ennå gjenstår. 

En enorm stein som breen har flyttet på noe årtusener blir et greit landemerke. Her setter vi fra oss bresko og sikingsutstyr. Det skal vi bruke på tilbaketuren. Noen brødskiver, godt med drikke og energien er tilbake igjen. Været er upåklagelig. Det er heltvindstille og temperaturen er ennå i overkant av 20 +grader. En liten trekk hadde vært å foretrekke. Svetten renner godt fra panna og nedover kinnne.

Nå har vi bare ca 500 høydemeter igjen før nord-Norges høyeste fjell er besteget. På avstand ser det faktisk tøffere ut enn det er i virkeligheten. Fjellet er som ei stor steinur der de minste steinene er plassert nederst i lia. Vegetasjonen er så godt som fraværende på 1400 meters høyde. Ei og anna Reinrose fryder øyet mens svetten renner og tørsten melder seg. For min del begynner det å bli litt lite væske igjen.,    

Opp den første an de to hovedkneikene før toppen er det bare å ta det med ro. Det har ingen hensikt for min del å spreng gå opp de bratte fjellsidene. Jeg er ute etter å nyte turen og samtidig kunne ha krefter igjen til både nedturen og det som venter som det andre målet for dagen. Utsikten blir stadig bedre. Nå ser vi Dønna, De Syv Søstre, Lovund, Træna, Høgtuva, Uman, Gresvatnet og langt inn i Sverige. De nærmeste fjelltoppene, Okskalvene, er et fantastisk syn der de bindes sammen med resten av Okstindmassivet med Austre Okstinbre.

Mens jeg kjemper meg opp gjennom steinura kaster jeg et blikk på pulsklokka. Den viser 92% av makspuls. Her er det bare å roe seg ned ellers blir resten av turen et mareritt, det er den for verdifull til. Da vi nærmer oss toppen blir steinblokkene bare større og større. Etterhvert må vi lete etter steder som gjør det mulig å ta seg videre oppover. Utfordringa er ikke uoverkommelig, og terrenget er morsomt å gå i. Selv om det er en smule bratt føles det likevel trygt. Underveis stopper vi opp for å nyte utsikten. Herfra kunne vi med rimelig stor sikkerhet meldt været for det neste døgnet.Langt vest i havet skimter vi såvidt et lite slør med skyer som holder seg seg i ro. Det innebærer fint vær resten av dagen og kvelden.

Endelig kommer fjelkanten til syne. Vi er over den verste stigninga og har bare tre-fire hundre meter igjen til toppen. Før vi starta var jeg usikker på om jeg i det hele tatt ville klare strabasene, men med et kontrollert tempo gikk det egentlig over all forventning. Ei stigning på nesten 1400 meter i løpet av fire timer gir selvtillit.

Nå ser vi toppen av Oksskolten og varden. Det er flere som har funnet ut at idag var dagen Oksskolten skulle bestiges. To stykker i bar overkropp skuer utover fjellmassivet. Ikke et vindpust og temperaturen er fremdeles over 20+ grader. Det er nesten ikke til å tro at vi skulle treffe på så optimale forhold som dette. Jeg er sikker på at flammen fra ei fyrstikk ville stått urørlig på 1916 meters høyde.


FLERE BILDER FRA OKSSKOLTEN