Navnløsdalens "deilige" brøst!

"Jeg må ha hjelp! Fort!" Mine første ord i det jeg får blikkontakt med Rolf inne på Sporten Havna på Mo. En stressa kunde kan være en god kunde, men også en dårlig. Vel vitende om dette, er mitt håp at jeg blir oppfattet som en mellomting i det minste.

"Og du trenger hjelp til hva da?" lurer Rolf på.

"Fluer og sluker...er på tur til fjells"

Følte meg heldig da jeg fikk anledning til å ta fri en time fra jobben. En lang marsj står foran Alf Arne og meg. Planen er å starte fra Semska så tidlig som mulig etter jobb for å nå Saltfjellstua før det blir for mørkt til å gå uten lys.

Rolf plukker fram en håndfull fluer, et par sluker, gnagsårplaster, et par ullsokker og sportstape.

"Noe mer?" smiler han.

"Neida. Dette blir sikkert bra" Rolf har kunnskap om fiske i Ranafjellene. Jeg stoler på han, betaler en hyggelig pris for varene og småløper uti bilen. Klokka er bare 15:00. Ennå har jeg ikke pakket det jeg skal ha med meg på denne tredagersturen i Saltfjellet. Kløven til Nanuq skal også fylles på en ordentlig måte.

De siste par månedene har han vist meg at han er i stand til å bære tunge bører. Siste turen jeg hadde med han var kløven ca 12 kg. Det bar han uten problem mens han jaget både mus og rein godt festet i beltet mitt.

Klær for det meste av vær. Lys, og annet nødvendig utstyr ligger i sekk og kløv. Nå gjenstår bare maten. Kjenner allerede at kløven har litt vekt før maten er fordelt på oss fire (Alf Arne m/Gordon-setteren Lupus og jeg med Malamuten Nanuq) Alf Arne møter jeg utenfor Prix på Storforshei. Sammen handler vi maten og koster på oss noen få bokser med øl. Det kan være greit å kose seg med ei pils etter dagsetappene tenker vi. I to biler kjører vi oppover Dunderlandsdalen. Den ene setter vi fra oss på Storvollen. Der vil vi forhåpentligvis dukke opp i løpet av søndags ettermiddag. Den andre kjører vi til Semska med. Her starter en fantastisk fjelltur.

De femten kiloene Nanuq bærer på ryggen hefter ikke nevneverdig i det vi passerer reingjerdet. Snuten jobber ivrig mot vinden og trekkraften er stor opp mot Navnløsdalen. I følge Rana Turistforening vil vi bruke ca 6 timer på den 20 km lange turen til Saltfjellstua. Terreng og vær kunne ikke vært mer behagelig å gå i. Tempoet er relativt høyt, men skal vi nå målet før nattemørket må vi holde et litt raskt turtempo. Klokka ble 18:00 før vi begynte å gå. Det skulle bety at vi ville nå målet rundt midnatt etter RTs turberegning. Vi hadde jo selvsagt ambisjoner om å knappe inn litt på tiden.

"Der har vi Brøstan"-kommer det fra Alf Arne. "Brøstan??" "Ja. De kulene du ser i terrenget der kalles for Brøstan". To forhøyninger midt i dalen kan med litt fantasi assosieres til kvinnelige atributter det må jeg jo ærlig innrømme. En av teoriene er at dalen er passe kjedelig å gå og at folk som har tatt pause her har døpt disse to forhøyningene til Brøstan.

Etter noe slurker vann og litt nøttemix bærer det videre. Vi holder et skjema til 4t 30 min. Lett overskyet vær og en temperatur på mellom 8-10 grader.

I horisonten bryter kveldssola gjennom skydekket og setter fyr på randsonene. Lyset er i ferd med å fjerne de røde T-ene for oss. Etter 15-16 km tipper vi endelig ned mot Søndre Bjøllåvatn. Ikke enkelt å ta bilder uten lys og uten stativ. Ura ned mot vegetasjonen er utfordrende nok, Føttene er ikke helt upåvirket. Hundene oppfører seg eksemplarisk. Nanuq bærer den tunge kløven som en helt og halen vifter ennå ivrig. Klokka er 22:20 når vi setter fra oss sekkene utenfor ei flott fjellstue. Inne er det varmt. To ranværinger kom noen timer før oss og har fyrt opp i ovnen. Fire-fem brødblingser, hver sin pils og rett i seng.

Nanuq har sovet ute i natt. Ville ikke ha han inne i hytta sammen med masse fremmede saker og et par små hunder som var der fra før av. Strekker ut bena og ser ut av vinduet. Høstløvet rasler forsiktig på fjellbjørka og solstrålene lover en enda finere dag enn fredag. Å våkne opp på Saltfjellstua å vite at jeg ligger i ei hytte med alle fasiliteter øverst i Bjøllådalen, gir meg en følelse av å være svært priviligert.

Denne turen har jeg bare drømt om i mange år. Nå er den faktisk allerede virkelighet. Ved frokostbordet møter vi de som kom før oss. Inntrykket jeg får er at ALLE friluftsmennesker er av den harmoniske positive mennesketypen. Man får liksom ikke lyst til å skille lag når man først har fått kontakt. Men ulike turmål "tvinger" oss til det. Gevinsten er uansett der. Nye venner og nye opplevelser å dele i framtida. Vegene krysses ofte for turglade mennesker.